Hverdagen som drillgardist kan, i grove trekk, bli beskrevet som en kontinuerlig kamp mot
det freudiske id; den ukontrollerbare lysten etter umiddelbar og lettvint nytelse. Striden
utspiller seg i de vanlige gjøremål som fyller tjenestetilværelsen, det være seg spitting av
sko, vedlikehold av våpen eller å gi alt under våpeneksersis. Her er det gode rutiner og
bunnsolide holdninger rundt hva som kan forventes av en drillgardist som hjelper viljestyrken
til å seire over de lystbetonte instinktene. Man ofrer litt av seg selv i nuet for å få det litt bedre
i fremtiden. Men uten tilstrekkelig vedlikehold kan viljen til å gjøre det rette brytes ned;
Motivasjon er en sårbar kvalitet uten gode perspektiver til grunnleggende verdier. Og det er
en del av lagførers ansvarsområde å sørge for at maskineriet i en drillgardists sinn blir
rutinemessig oljet for at han skal være i optimal operativ tilstand. Dette gjøres ved å sette en
høy standard på kvaliteten til de daglige gjøremålene slik at medsoldater kan se til
beundringsverdige eksempler på hvordan ting skal utføres for å oppnå et tilfredsstillende
resultat. I tillegg må en lagfører bedrive aktiv veiledning hvis han ser et stort
forbedringspotensial hos en gardists prestasjoner. Videre er det, i forlengelsen av dette,
nestlagføreren sin oppgave å støtte opp under lagførerens streben etter hele tiden å hente
frem den beste versjonen av hvert lagsmedlem. Nestlagføreren skal følgelig være
lagførerens høyre hånd når det kommer til den logistiske driften av laget.
Personlig synes jeg at rollen som nestlagfører fyller min kapasitet for lederskap. Jeg trives
nemlig med ikke å trenge å ta så mange førende beslutninger og ha det ansvaret som en
lagfører har. Det fant jeg ut da jeg fikk tildelt oppgaven som lagfører, samt troppskommandør
(TK), i et par uker i rekruttperioden. Jeg opplevde at beslutninger jeg tok ofte ble til gjenstand
for kritikk og mange medaspiranter kom med sine individuelle forslag til hvordan ting kunne
gjøres på en bedre måte. Det må understrekes at en god leder burde være åpen for å ta
andres meninger til betraktning, men for at fellesskapet ikke skal komme i en demokratisk
stillstand ved et hvert veiskille, må lederskap også ha en autoritær kvalitet. Det var denne
balansen mellom å vite når man uanfektet skulle presentere sine bestemmelser som
endelige og når man skulle tillate seg å gi etter for andre forslag jeg synes var vanskelig;
Som leder vil man virke sterk, sikker og troverdig og hvis man hele tiden endrer sine føringer
til hva den med høyest stemme roper, føler man at man fort mister disse egenskapene. Men,
hvis man på den andre siden aldri hører på hva andre har å si vil man virke kald, hensynsløs
og urimelig. Derfor var det en lettelse da jeg ble tildelt rollen som nestlagfører og fikk følgelig
slippe dette dilemmaet. Med denne stillingen kan jeg heller være åpen for å tilby rådgivning
til lagfører om det skulle være ønskelig, akseptere føringer som blir gitt og sørge for at dette
blir videreformidlet til hele laget.
Videre er nestlagføreren lagets materiellansvarlig – et ansvarsområde jeg er meget
komfortabel med, på tross av sine unike stressmomenter. Enkeltindivider skal nemlig ha
fullstendig oversikt over eget materiell. Hadde bare dette gått i orden til enhver tid, ville
oppgaven som materiellansvarlig vært en smal sak. Men i blant kan selv en drillgardist miste
sokker i vaskemaskinen eller en enslig hanske på feltøvelse og da vil disse uheldige
individene bli avslørt når den ukentlige pussgrupperapporteringen setter materiellkontrollen
på prøve. Da skal en betraktelig del av alt utstyr som er blitt utlevert legges på senga for å
vise befal at man fremdeles er i besittelse av det. Kvelden før en pussgruppekontroll pleier
dermed å bli nokså hektisk da alle mann forsikrer seg om at de har de nødvendige artikler.
Hvis det da skulle vise seg at alt av materiell ikke er tilstede, må jeg som nestlagfører
dokumentere slike mangler i pussgrupperapporten. Jeg må innrømme at det aldri er
tilfredsstillende å levere inn en rapport med noterte mangler fordi det viser at laget ikke har
den oversikten og kontrollen som er forventet. Ekstra pinlig blir det når materiellansvarlig må
innrømme mangler. Ironien i situasjonen tvinger da frem spørsmålet om jeg egentlig er skikket til rollen, men etter hvert slår jeg meg til ro med at alle gjør feil en gang i blant. Det
viktigste er at man lærer av de uheldige hendelsene man har utsatt seg selv for slik at de kan
unngås i fremtiden. Heldigvis fant jeg de forvunnede vantene til slutt nederst i en bag og vi
har klart, innad i laget, å begrense generelle mangler til et minimum.
En annen og mindre krevende oppgave jeg har som materiellansvarlig er å sørge for at
lagets utstyrsskrin inneholder nødvendig materiell. Her finner man for det meste verktøy og
artikler som brukes til vedlikehold av våpen og uniform. I tillegg må jeg sørge for at det er et
fortløpende påfyll av svart og hvit elektrikerteip – gode kandidater til å være drillgardistens
favorittforbruksartikkel. Slik teip blir nemlig brukt til å feste bajonetter uten låsmekanisme til
garanden for å sørge for at den ikke sklir av under geværrotasjoner. Men på tross av teipens
viktighet, synes jeg i blant at den blir spist opp i et litt for overentusiastisk tempo. Dermed får
jeg det ikke alltid med meg når det forekommer mangel av teip i utstyrsskrinet. Heldigvis får
jeg da raskt tilbemelding om at det materielle behovet ikke er tilfredsstilt, hvorpå jeg prøver å
handle enda raskere for å rette opp i mangelen. Som nestlagfører synes jeg nemlig at man
burde opptre pliktoppfyllende for å gi sine lagkamerater en trygghet om at det materielle
ansvaret blir tatt på alvor, i tillegg til å gi lagfører en troverdig støttespiller når det kommer til
å sette et godt eksempel for resten av laget.
Gardist Wego
3. gardekompani 