Storbandet 2017-2018

Storbandet i HMKG har hatt en lang tradisjon for å skape en ekstra dimensjon til janitsjarkorpset og signalkorpset som man i hovedsak forbinder med gardemusikken. Ensemblet er noe vi musikkgardister driver med utenfor tjenestetid som gjør at vi selv styrer hva som spilles, og når øvelser finner sted.

27783867_1613318058748334_1160180119_n

Fra venstre: musikkgardist Svare, Fonnes, Sjøeng, Sikkerbøl og Aas øver i signalrom.

Som janitsjarkorpset og signalkorpset, får storbandet flere oppdrag gjennom året. Vi spiller i bryllup, på gardeball, jubileum, flomlysdrillen og andre arrangementer. I tillegg får vi også mulighet til å delta under flere konserter som janitsjarkorpset har.

Noe av det som er utrolig fint med storbandet er at det gir mulighet for musikere i både janitsjarkorpset og signalkorpset til å spille mer med hverandre enn man ellers har mulighet til i tjenesten. Musikken er noe annerledes enn vi opplever i vår hverdagslige tjeneste. Dette gjør at man får utfordret seg i flere forskjellige sjangere. Det at gardistene selv får lov til å bestemme alt som spilles er helt klart en motivasjon for å spille i storbandet.

27848717_1613333635413443_1043733532_n

Musikkgardistene bestemmer selv hvilken musikk de vil spille. Fra venstre: musikkgardist Naas, Sættem og Smedstad.

Storbandet blir som et fristed for oss som spiller der. På øvelsene har vi mulighet til å ha det gøy og kose oss samtidig som vi øver seriøst inn mot oppdrag. Storbandgjengen blir også en sammensveiset gjeng som får oppleve og gjennomføre oppdrag i en mindre gruppe enn vi vanligvis gjør i tjenesten.

Vi er akkurat ferdig med kanskje den største konserten vi har i tjenesten vår. Konserten ble holdt i Oslo konserthus, og blir kalt for HMKGs festkonsert. Under denne konserten deltar både drilltroppen og musikktroppen. Det som er ekstra morsomt er at storbandet også får mulighet til å vise fram det vi har jobbet med. Vi har brukt mye av egenøvingen som er satt av i tjenestetid pluss en del øving utenom tjenestetid for å få øvd inn repertoaret til festkonserten. Som musiker i storbandet må man belage seg på å bruke en del av fritiden sin for å øve. Det er i hovedsak egenøving SLO og egenøving til janitsjarkorpset og signalkorpset som vi får satt av tid til i tjenestetid.

20180207WB-22.t5a86df19.m800.xyyq19oNHXc7-1aFI2MXroaTq8qROpxsgPA58L32kvYc

Musikkgardist Sjøeng under festkonserten i Oslo Konserthus.

Vi i storbandet gleder oss til å vise hva vi har fått øvd inn gjennom året, og vi vil takke for en fantastisk festkonsert. Håper vi ses på en konsert i løpet av året!

– Storbandleder Sjøeng

Speil, speil på skoen der

I 3. Gardekompani er en av våre oppgaver å videreføre militære tradisjoner og verdier, og spittsko er et godt eksempel på begge. «Spit-shine» har i lang tid blitt brukt til å måle kompetansen og kvaliteten på en soldat. Jo blankere skotuppene er, jo bedre er troppen. Denne tradisjonen finner man i militæret i ulike land, blant annet Storbritannia, Danmark, og Norge. Før var det flere avdelinger i Forsvaret som hadde spittsko, men antallet har sakte men sikkert blitt redusert etterhvert som verdien i det forsvant og den praktiske siden ved det ble revurdert.

Spittsko

3. gardekompani holder hardt om tradisjonen spittsko. // Foto: musikkgardist Tilley

Hos oss i 3. Gardekompani lever spittskotradisjonen i beste velgående. Det krever mange timer med arbeid og ikke så altfor få timer med fortvilelse og håpløshet når man knuser spitten mot stolbenet eller med geværkolben. For å oppnå en god spittsko må man først pusse ned skinnet på tuppen av skoen. Deretter smelter man inn flere lag med skokrem, noen uheldige sjeler måtte så høyt som 250 lag med skokrem for å få én skotupp hard nok. Deretter gjenstår det bare å spitte og polere inn skokrem for å oppnå blankheten som ønskes. Det er som regel ikke før dette stadiet at en finner alle feil som forhindrer et blankt resultat. Når spittingen starter er det mulig å finne flere gardister som intenst prøver å spitte vekk sprekker, tørrflekker, og av og til også en stakkar som oppgitt prøver å forstå når og hvordan han klarte å smelte inn hundehår i skotuppen. Uten å overdrive kan jeg si at å lage spittsko er årsaken til de tidlige grå hårene på hodet mitt. Men til tross for alt dette er det likevel verdt det. Jeg husker leksjonen vi hadde i spittsko før jul, hvor en av våre sersjanter advarte oss mot å bruke varmepistol inne for å smelte skokremen i skotuppen, da vi kunne risikere å ikke få lov til å ha spittsko lenger av brannsikkhetmessige årsaker. Troppen lo, for akkurat da virket det fristende å slippe de lange kveldene med pussing av lær og smeltinga av skokrem, men det var da serjsanten vår spurte «ønsker dere virkelig å være den første kontigenten uten spittsko?». Latteren stoppet og det var stille, for det var faktisk ingen som var villige til å være de første til å gi slipp på tradisjonen. Lange dager og kvelder er det som trengs for å opprettholde den blanke finishen, men vi gjør det likevel. Jeg liker å tro at det er fordi vi alle er enige i at det er en verdi i militæret som ikke burde forsvinne, og vi er stolte av å være en del av en tradisjon som har pågått over flere tiår i flere land. Og det er lite som kan sammenlignes med den følelsen du får når du er på andre time med spitting tirsdag kveld og i det du fjerner bomullspaden fra tuppen ser du ditt eget speilbilde på en overflate uten sprekker og ujevnheter, og du vet at spitten din er din stolthet og bedre enn eksamen du fikk 6-er på…

spittsko2.0

Man kan telle tannraden sin i en godkjent spittsko. // Foto: musikkgardist Tilley

… helt til du til frokost dagen etterpå følger støtet av skotuppen mot stolbenet, og planene for kvelden blir satt.

spittsko_sprekt

En knust spitt er et knust hjerte. // Foto: drillgardist Sperre

-Musikkgardist Tilley

Skarpskyttermerket

Ny dag, nye moglegheiter og høve til å få skutt seg til skarpskyttermerket for oss i drilltroppen. Sjølv om vi kun har tatt turen til Løvenskiold skytebane tre gongar tidlegare, har vi sett fram til denne dagen, og er klare for å gi alt. Det har herja litt småsjukdom og småskader blant drillgardistene den siste tida så det er kun 32 av 38 mann som reiser til skytebana i dag.

Oslo har vore under beleiring av nokre heftige snøbygar som har gitt Huseby leir nokon dryge brøytekantar. Dette var riktig nok berre småtterier i forhald til den snømengda som møtte oss da vi ankom skytebana på Løvenskiold. Før nokon i det heile kan skyte så mykje som ein aldri så liten «raudfis», må bana måkast for at vi skal kunne sjå blinkane. Snøskuffer var det dårleg med, så troppen måtte krype på alle fire og måke vekk den fem fot djupe snøen med hender og føtter. Det heile såg nok veldig komisk ut. Vi held i det minste varmen. Etter kvart vart bana klar, og vi kunne komme i gong med skytinga.

Skarpskyttermerket er ein av fleire tester ein må prøve seg på for å bli ein godkjent soldat. I dag kan vi skyte oss til bronsje og sølvmerket. Sjølve testen består av fire skot i knestående skytestilling, og seks skot liggande med nedsprang. For å stå testen og få det etterlengta merket må ein skyte seg inn til minimum 70 poeng, noko som gir deg bronsjemerket. Får ein over 80 poeng får ein sølvmerket. Det går og å få gullmerket, men då må ein skyte sølvmerket fem år på rad.

Adrenalinen er i høgspenn, og til tross for ein god porson sommerfugler i magen klarte 26 av 32 drillgardister å skyte seg til bronsje og sølvmerket. Dette ser vi og befalet på som veldig positivt, ettersom vi har hatt så få turer på skytebana tidlegare. Drillgardist Morrison skaut seg inn til den høgaste poengsummen i troppen med ein totalsum på 94 poeng, og venter seg då ein «drømmedag» på skytebana med kaptein Skaret, og hans glock.

 

Skytebane.jpg

Drillgardistene i dekkstilling på skytebanen. // Foto: Sersjant Olsen

 

Dagen på Løvienskjold er omme, og troppen setter i marsj mot Huseby leir der vedlikehold og puss av våres HK 416 står for tur som er det siste på tapeten.

-Drillgardist Birkeland

Jul på Huseby

15. desember var en litt annerledes, men veldig hyggelig dag for oss i musikk- og drilltroppen. Tradisjonen tro hadde vi nemlig gleden av å invitere til juletrefest for barnehagene i området rundt gardeleiren her på Huseby! Årets juletrefest var den femte i rekken, en kjempekoselig tradisjon som er givende for oss gardister og en mulighet for oss til å gi noe tilbake til lokalsamfunnet.

 

Musikkgardistene holdt en musikalsk velkomst for barna. // Foto: Ledende menig Finpå

Før vi kunne ta i mot gjestene våre måtte vi selvsagt gjøre en del forberedelser. Juletrefesten skulle avholdes i X-hall, men hallen er vanligvis full av treningsapparater og gjenstander barn bør unngå å leke med. For å kunne arrangere juletrefest måtte X-hall følgelig gjøres mer barnevennlig, og hele musikktropp arbeidet iherdig for å skape den best tenkelige julestemninga på leir. Vi ryddet, kostet, moppet og vasket X-hall fra bunn til topp. Og heldigvis fikk lånt juletre fra mannskapsmessa og sikret julestemninga! Barna skulle også serveres masse klementiner, julekaker, rosiner, saft og gløgg. Alt dette måtte selvfølgelig lines og danderes i ekte kp3-stil.

 

Alt ble nøye gjort klart før barna kom. //Foto: Ledende menig Finpå

Barna ble ønsket velkommen utenfor av en liten messinggruppe fra hovedkorpset som spillte kjente julesanger. I tillegg hadde musikktroppen satt sammen et aldri så lite nisseorkester med to forsangere, ikledd den flotte paradeuniformen vår.  Uniformen var helt klart med på å gjøre det hele mer høytidelig. Med julemusikk og sang som musikalsk innslag ble julestemningen virkelig på topp, og med ett var barna og resten av oss gardistene i sving rundt juletreet!

 

Gardistene selv stod for underholdningen. // Foto: Ledende menig Finpå

 

Juletreet ble pyntet i fellesskap mellom gardistene og barnehagene. Vi var så heldige å få hjelpe til med å henge opp nydelig julepynt som barna hadde laget selv. Julepynten tok vi vare på, slik at den ble fordelt og hengt opp på gardens vaktsteder i jula. Da juletreet omsider var dekket av julepynt, innså vi at vi manglet jo julestjerna! Blinkende julelys i alle regnbuens farger ble tent, og stjerna ble satt i toppen av treet av paradekledde gardesjef oberstløytnant Pettersen.

 

I gode to timer ble det lekt og sunget julesanger i X-hall. //Foto: Ledende menig Finp

280 sjarmerende barn sprang nå rundt i X-hall med nisselue- og kostyme. Vi koste oss med gløgg og pepperkaker og plutselig hørte vi noen litt merkelige lyder fra nisseorkesteret … Noen av barna var litt ekstra nysgjerrig, og prøvde å spille på instrumentene våre! Det var morsomt både for oss og barna.

Drillgardist Forsberg med et av barnehagebarna. // Foto: Gardist Algerøy

Etterhvert kom også drilltroppen på juletrefesten, og samtlige barn og gardister gikk rundt juletreet, lekte og sang kjente julesanger som «Så går vi rundt om en enerbærbusk». Det var veldig hyggelig!

 

Det hele ble avsluttet med allsang for alle barna. // Foto: ledende menig Finpå

Avslutningen på juletrefesten ble markert ved at nisseorkesteret sammen med resten av musikk- og drilltropp sang julen inn med en vakker versjon av «Deilig er jorden».

-Musikkgardist Aune

Kirkeparade i Oslo Domkirke 2017

Hverdagen vår gir ikke så voldsomt mye tid til å kunne glede seg til jul, så da er det bra at noen ting sørger for at julestemninga er på topp likevel. Selv om alle lagene i kompaniet fikk tildelt adventsstaker og musikkbygg godt kunne ha vært leirmester i julepynting, var det kanskje først den 12. desember at noen av oss plutselig innså at det virkelig nærmet seg jul. Da hadde hovedkorpset faktisk tjuvstartet på juleforberedelsene allerede mange uker i forveien av denne datoen. Et oppdrag krever alltid en del forberedelser. I hvert fall når det er snakk om å få spille på Gardens tradisjonelle kirkeparade i Oslo domkirke, foran H. M. kongen, H. K. H. kronprinsen, en rekke prominente gjester og flere hundre paradekledde gardister.

04_victoria

Både Hans Majestet Kong Harald og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon deltok på kirkeparaden. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

Major Bogetvedt hadde sørget for at det var langt fra tilfeldig hva som ble spilt under paraden. Musikkmajoren måtte forholde seg til både et orgel og gardeprest major Henriksen, men resultatet ble til slutt et veldig godt tilpasset og gjennomført program. Hadde man en lomme for julemusikk i notemappa, ville den til slutt ha inneholdt en liten bunke papirark som aldri ble brukt i domkirka. Da er det snakk om flere sider med forskjellige arrangementer og flere forsøk på instrumentering. Vi testet ikke mindre enn tre ulike versjoner med Deilig er Jorden for å finne det som egnet seg aller best til årets kirkeparade.

05_Thornjørnsen

Kaptein Pettersson og Major Henriksen under gudstjenesten. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

Selve kirkeparaden foregikk først på formiddagen den 12. desember, men hovedkorpset og et par hornblåsere var blitt busset ned til domkirka kvelden før. Da skulle det rigges og gjøres klart til morgendagen, i tillegg til at det skulle gjøres noen lydopptak av oss. Det er fortsatt et lite mysterium hvordan lastegjengen klarte å få fullt korpsrigg og slagverk opp de trange trappene til galleriet i vestskipet, som for øvrig heller ikke akkurat hadde rikelig med plass. Det kan hende noen fikk seg et aldri så lite sjokk da vi kom opp etter riggingen og så hvor utrolig trangt det var der vi skulle sitte og spille. Bare det å komme seg til plassen sin var en liten utfordring, for ikke å snakke om stakkars Herland som forsøkte å ta opptak av oss. Han endte med å måtte krype frem og tilbake på balkongkanten da mikrofonene måtte justeres.

02

Musikkmajoren ledet musikktroppen gjennom konserten. // Foto: Gardist Sørensen

Vi var på plass i Oslo domkirke i veldig god tid morgenen etter, slik at vi kunne bli filmet i paradeuniform til lydopptakene som ble gjort kvelden før. Allerede før klokken 07:00 skulle vi være klare for avreise fra Huseby leir, og stod oppstilt i mørket ved leirvakta i full paradeuniform. Dette var kanskje dagen noen av oss så H. M. Kongen med egne øyne, men også da hovedkorpset fikk bruke paradehatten for første gang. Det var riktignok bare snakk om på bussturen opp og ned til domkirka. Selv om den satt relativt kort på hodene våre, burde man kunne finne en imponerende mengde røde pannemerker på den filmen. Det tok ikke veldig lang tid å få gjort opptakene som skulle gjøres, og det er heller ikke særlig hensiktsmessig å spille for mye rett før opptreden. Derfor hadde vi for en gangs skyld plutselig veldig god tid før alt begynte, med mindre en måtte på do da. Det er bare å tenke seg til de køene som oppstod fordi toalettene i Oslo domkirke definitivt ikke er beregnet på en stor mengde mennesker ikledd paradeuniform.

20171212_FS_0027

Vakre toner fylte kirken for alle besøkende. // Foto: Gardist Sørensen

Kirkeparaden er likevel noe av det mest høytidelige mange av oss har vært med på. Kombinasjonen av Garden, Oslo domkirke og ikke minst H. M. kong Harald og H. K. H. kronprins Haakon, gir definitivt et ærverdig resultat. For vår del var det også utrolig gøy å få spille i den fantastiske klangen domkirka har å by på, og det var litt av en opplevelse å få med seg orgelet. Stemmingen i kirka kan bare beskrives som helt spesiell, allerede fra signalhornenes første innledende troppesignal. Det var litt uvirkelig å tenke på at vi satt midt i Oslo sentrum, og at rett utenfor kirkeveggene foregikk bylivet som vanlig.

03

Trombonerekken i hovedkorpset. // Foto: Gardist Sørensen

Inne i kirka lød det imidlertid fra tradisjonell julemusikk, salmer og sang. Vi fikk også høre en tankevekkende preken fra gardepresten, og julehilsen fra gardesjef oberstløytnant Pettersen. Blant annet spilte musikkgardist Sættem en fantastisk trombonesolo i Bereden väg for Herran, mens musikkgardist Mostad (eufonium) og musikkgardist Svare (kornett) spilte minst like vakre soloer på musikkmajorens instrumentering/versjon av Adolphe Adams arrangement av Cantique de Noël. Det er alltid veldig motiverende å få spille med så dyktige solister, og forhåpentligvis la vi andre et godt grunnlag for dem.

04_Thorbjørnsen

Kirken var fylt til randen av gardister og befal. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

-Det var veldig spennende å få å spille for kongen og kronprinsen, forteller musikkgardist Svare. -Litt nerver, men mest morsomt. Det er et av mange høydepunkt i løpet av denne tjenesten som gjør det verdt å være i gardemusikken, avslutter han.

20171212_VBT_0145.jpg

Signalhornist Glimo og major Henriksen. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

Det var også utrolig gøy å få høre i ettertid at andre synes vi spilte bra, men vi sitter kanskje mest igjen med takknemligheten for at vi fikk være med på å forme året 2017s kirkeparade. At hver enkelt av oss i hovedkorpset fikk spille tonene som var med på å gjøre kirkeparaden minneverdig, forhåpentligvis for flere enn bare oss. Sånn sett kunne en nesten synes det er litt synd at vi ikke bare kunne sitte å høre på, men at det i stedet var oss som satt der oppe på galleriet, langt fremme på stolene våre, konsentrert om å spille vårt aller beste. Til tross for det kan en uansett ikke unngå å føle seg annet enn så utrolig heldig og privilegert, for det er nok ikke mange ganger vi får muligheten til å være med på noe sånt som dette. Om ikke annet får vi håpe at spillingen vår i det minste vekket en ørliten gnist av julestemning hos de aller fleste, slik den gjorde hos oss.

20171212_FS_0176.jpg

Fanevakten på vei ut av kirken. // Foto: Gardist Sørensen

-Musikkgardist Weidemann

Ukehavende Hornblåser

Da jeg fikk brev om at jeg hadde kommet inn som signalhornist i signalkorpset til Hans Majestet Kongens Garde 3. gardekompani, visste jeg egentlig særdeles lite om hva det innebar å være i signalkorpset, kontra det å være i hovedkorpset. Det er nå over tre måneder siden jeg gikk gjennom leirvakten for første gang. Jeg har nå lært meg mange av oppgavene som en signalhornblåser har og vil da fortelle dere det. Èn av signalhornblåserens mange oppgaver er nemlig å være Ukehavende Hornblåser, eller UKHB, som det kalles til daglig.

Det er nemlig slik at Huseby Leir til enhver tid har en hornblåser som spiller de tradisjonelle signalene, i tillegg til å utføre andre oppgaver. Som UKHB står man opp før 05:30, slik at man rekker det vante morgenstellet før revelje spilles klokka 06:00 presis. Deretter skal gardehallen og musikkbygget åpnes, før matsignal skal spilles 06:30. Av hensyn til leserne skal jeg ikke ramse opp klokkeslettene til alle de minst 8 daglige signalene – å passe tidspunkt er tross alt en svært enkel del av jobben som UKHB.

 

Armsving

UKHB må gå med armsving når han eller hun forflytter seg rundt i leir. // Foto: ledende menig Finpå

 

Jeg vil heller beskrive armsvingen. Ja, den armsvingen du ser når du ser en militær-tattoo på TV, eller beskuer 17. mai-toget på Karl Johan. De fleste har nok skjønt at gardister ikke må marsjere hele tiden selv om de stort sett gjør det i offentligheten. UKHB er unntaket. UKHB går aldri noe sted, UKHB marsjerer (riktignok bare utendørs). Marsjering innebærer den nevnte armsvingen, samt den gode holdningen og det flytende ganglaget.

Marsjeringen gjør ikke bare at høyreskulderen verker og at man har rød sandpapirhud under armen i en uke etter at man er ferdig som UKHB – den får UKHB til å føle seg spesiell – og den får andre til å føle at UKHB er spesiell. Spesiell kan være både positivt og negativt, og de fleste har nok vært innom begge med tanke på armsvingen. Alt i alt kan jeg likevel si med hånden på hjertet at det ikke ville vært like bra å være UKHB uten armsving! Kombinert med at resten av KP3 har hilseplikt når UKHB bærer UKHB-hornet eller postvesken gir det en følelse av å være en viktig person, en person folk legger merke til og har respekt for. All oppmerksomheten medbringer at alle legger merke til det om uniformen ikke er perfekt. Som UKHB er det derfor særdeles viktig at alle lommer er lukket og at kragen er brettet skikkelig, og, som jeg personlig fikk erfare, at gardeluen sitter riktig vei på hodet.

 

Matsignal

UKHB Bruflot spiller matsignal.

 

Postvesken jeg nevnte tidligere brukes under de to daglige postrundene. Da marsjerer UKHB rundt og leverer julebrev og pakker på hodeputen til soldatene. Mens jeg var UKHB var det snø, og få steder ser bedre ut enn Huseby Leir i vinterdrakt. Jeg følte meg virkelig som hentet fra både Postmann Pat og Jul i Skomakergata på samme tid, der jeg marsjerte rundt med postvesken mens folk smilte og hilste. Det er noe nesten magisk ved det, noe som vanskelig kan beskrives, men som likevel gjør postrundene til noe av det beste ved å være UKHB.

Det andre som er best ved å være UKHB er «signalets makt», som jeg her skal prøve å beskrive: Jeg står på min plass. Ut av hornet flyr lyden. Den treffer hver bygning, helt til andre siden av leiren. Gjenklangen slår tilbake fra vegg til vegg før den til slutt igjen når meg, ukehavende hornblåser, musikkgardist Valøy. Hver bygning, hver benk, hvert tre, hvert snøfnugg føyer seg for min tone. Nå regjerer jeg i gardeleiren. Jeg setter siste tonen, lar gjenklangen klinge frem og tilbake, før tonen på min kommando  igjen lar leiren gå tilbake til sin vante tilværelse. Jeg blir stående et øyeblikk, til siste spor av klangen er dødd ut, jeg setter i marsj og lar gardesjefen overta styringen av leiren igjen.

-Musikkgardist Valøy

Høytidelig oppdrag ved De nordiske ambassader i Berlin  

Processed with VSCO with g3 preset

Musikkgardist Svare, Pharo, Bryne, Sættem og Aas spiller utendørs ved julemottakelsen. // Foto: Kaptein Skaret

Etter noen uker på Huseby leir ble det etablert en messingkvintett som fikk i oppdrag å spille under De nordiske ambassaders julemottakelse i desember. Dette skulle vise seg å være et givende oppdrag for kvintettens musikanter, og en gylden mulighet til å representere Forsvaret og HMKG overfor et internasjonalt publikum.

Avreise

Messingkvintetten klar til avreise. // Foto: Kaptein Skaret

Forberedelsene til oppdraget startet med å bygge opp et repertoar og jobbe med samspill, intonasjon og musikalske detaljer. Ettersom tjenestehverdagen i utgangspunktet er fullpakket med diverse utdanning utnyttet vi fritiden i helgene samt oppsatt egenøving til å forberede oss best mulig.

 

Processed with VSCO with f2 preset

Musikkgardist Svare, Pharo, Bryne, Sættem og Aas spiller inne på De nordiske ambassader. // Foto: Kaptein Skaret

Torsdag 14. desember hadde vi avreise fra Huseby leir 05:00 til Gardermoen. Ved ankomst i Berlin ble vi hentet av forsvarsattachéen som kjørte oss til hotellet, like ved ambassaden. Deretter stod lydprøve og forberedelser for tur før kveldens oppdrag. Oppdraget gikk ut på å spille én times konsert utendørs, juletaffelmusikk i 3 deler innendørs samt diverse signaler som matsignal og tappenstrek. Etter et endt og vellykket oppdrag ble det servert en bedre middag, noe som falt i god smak etter en lang dag.

 

Processed with VSCO with f2 preset

Middag med forsvarsattachéen på hotellet i Berlin. // Foto: Musikkgardist Svare 

Dagen etter ventet sightseeing i Tysklands hovedstad og 3-retters middag med forsvarsattachéen før hjemreise til Norge. Dette var det første utenlandsoppdraget vi deltok på, og da var det spesielt hyggelig med positive tilbakemeldinger. Det å fremføre musikk i kongens klær og å få muligheten til å delta på et slikt oppdrag gjør at førstegangstjenesten i HMKG 3. Gardekompani er usedvanlig givende.

 

Sightseeing.jpg

Musikkgardist Svare, Bryne og Sættem nyter sightseeing i Berlin. // Foto: Musikkgardist Svare

Service

Messingkvintetten takker for et vellykket og givende oppdrag. Foto: // Musikkgardist Svare 

– Musikkgardist Svare