I år blir debutkonserten for Hans Majestet Kongens Gardes musikktropp 2020 held i Ridehuset på Akershus Festning grunna arbeid på Huseby leir. Konserten blir held Fredag, 15. November og blir gratis for alle. Garderekruttane gled seg til å vise fram noko av det dei har jobba med dei siste månadane, vel møtt!

I full fart suser musikktroppen gjennom Hedmarken, opplastet på tog. Vi er på vei mot Lofoten, der vi skal følge Arctic Race of Norway i det som bli årets Norgesturné. Det er en helt annen tropp som for noen måneder siden satte i marsj mot Tyskland og vår første turné: nå er vi utstyrt med vissheten om hva oppdrag som dette vil kreve av oss, og erfaringene fra sist gang.

Selv om det å være på turné med 3. gardekompani er noe av det morsomste som finnes, så kan det ikke sammenlignes med en ferietur. Det er høyt tempo til en hver tid, og enten er du midt oppi et oppdrag, eller så forbereder du deg til oppdrag. Eventuelt sitter du på bussen og spiser FR, rett og slett fordi det er det du har tid til. Det er helt utrolig slitsomt, men selvom du er totalt utladet etterpå, skaper du minner for livet. Du gjør ting du aldri får gjøre igjen, sammen med troppen og kompaniet ditt, og det er verdt alt slitet.

Vi gleder oss masse til å følge Arctic Race, og få holde konsert sammen Hørens Musikkkorps, og å få gå driller på noen av de aller flotteste stedene Norge har å by på. Mange i kompaniet har aldri vært nord for polarsirkelen før, og alt fra midnattssol til vær og vind, vil absolutt bli en opplevelse som topper hele turnéen.

– Gardist Nilsen / Gardist Eide.

Vi ankom Dresden søndag formiddag og lastet av bussen nær en frodig park. Forskjellen på den kjølige innetemperaturen i bussen, og den glovarme heten på utsiden av bussen var stor, og vi lurte på hvordan heten ville påvirke oppmarsjen. Alle helte innpå det de hadde av væske, og ga flaskene sine til sin tildelte reserve, altså en medgardist som ikke skulle være med på oppmarsj. Vi varmet opp musikalsk før oppmarsjen. Det var selvsagt ingen vits i å varme opp fysisk i sin bokstavelige forstand, men vi passet også på å bevege på lemmer og ledd for å være best mulig rustet til å gå en god oppmarsj. Vi stilte deretter opp på to rekker og gikk en lang forflytning til Zwinger, en stor barokkbygning som var gjenoppbygget i samme stil som den var bygget i før bombingen i 1944. Der stilte vi oss opp i ei trapp og tok bilder med Spelemanszug Oblelichtenau, eller kopikorpset, som det også kalles.

T.v: 3.gardekompani. T.h: SZO // Foto: Ledende menig Nilsen

Grunnen til at vi kaller SZO for «kopikorpset» er at garden var i Tyskland på tatoo der de også deltok for nøyaktig 20 år siden, da dette korpset var i en endringsfase. De ble så imponerte av det HM Kongens Gardes musikk- og drillkontigent fikk til, at de ville kopiere oss til punkt og prikke. De begynte å adoptere marsjeringen og holdningen vår, og det endte med at de kjøpte uniformer som nesten er identiske til Garden sin paradeuniform. Dermed er de nesten en kopi av det som nå heter 3. gardekompani.

Oppmarsjen gikk fra Zwinger til Neumarkt, og vi paraderte etter SZO dit. Vi holtet i ei bakgate like ved for ikke å forstyrre SZO som hadde marsjert et stykke i forveien og startet på sin drill. Vi fikk spredning for å fylle på med væske, og å være tilskuere til at SZO fremførte sin drill. Den var svært imponerende med tanke på at dette er et amatørkorps. De hadde god holdning og var flinke til å marsjere, samtidig som de spilte overbevisende. De spilte blant annet et Queen-potpurri som slo an hos oss gardister vel så mye som hos de andre tilskuerne. Deretter gikk vi vår ola-drill. Den gikk bra, og vi er førnøyde med at vi greide å prestere så bra til tross for en temperatur på 35oC. Den gjorde nok et svært godt inntrykk på SZO, som nå trolig sitter igjen med en fornyet inspirasjon av Garden.

Kompaniet sammen med SZO i Dresden. // Foto: Ledende menig Nilsen 

Etter at KP3 hadde vist sin drill marsjerte SZO inn på banen, og de to korpsene spilte Telemark Bataljon som fellesnummer. Deretter gikk vi en kort oppmarsj til Kreuzkirche for å begynne opprigg til konserten som skulle holdes der. Oversersjant Fairchild holdt en samling der vi fikk drikke vann, og høre litt om kirken og konsertoppdraget vi skulle til å løse. Deretter fulgte vi på sersjanten inn i det store kirkerommet. Kirken var veldig høy under himlingen, og hadde to etasjer med gallerier. Kirken er bygget i to stilarter, der mye av det nederste er bygget i såpestein med flotte utsmykninger hogd inn i steinen. Resten av kirken er bygget i murstein dekket av grov, hvit betong som dannet en ru overflate på alle vegger og tak. Den nye byggestilen med den grove betongen er gjort for at kirkerommet skulle være godt å synge i, noe som passet oss godt, for vi brukte alle sangene vi har lært oss på denne konserten. Grunnen til at kirken er bygget i to forskjellige stiler er at den nye kriken er bygget på ruinene av den gamle kirken som ble bombet av de allierte styrkene under andre verdenskrig. Det som står igjen av den gamle kirken er det eneste som stod etter den grusommeterrorbombingen.

Jeg ble personlig med en gang fasinert av den spesielle og unike byggemåten av kriken. De flotte buede galleriene og det store orgelet som nærmest stakk ut av veggen gjorde inntrykk. Jeg hadde gledet meg til denne konserten, men det var først da jegkom inn i rommet at jeg innså hvor stort dette oppdraget skulle bli.

Lydprøven begynte litt etter planlagt tid, noe som egentlig ikke overrasker oss lenger, og den var viktig for at konserten skulle gå så bra som den gjorde. Det store kirkerommet gjorde at vi ikke hørte oss selv og hverandre slik vi var vandt med, og den lange etterklangen bød på utfordringer angående det å spille tydelig og presist. God artikulasjon var essensielt for å løse konsertoppdraget på en god måte. Etter lydprøven var vi klare for å gjøre en fantastisk konsert med store nummer som 1812-overtyren av Tschaikovsky og førstesatsen av «Three Signal Pieces», Guard, spesialskrevet til Gardemusikken i 2017 av Henning Sommerro.

Lastegjeng gjør alt de kan for å få plass til alt // Foto: Gardist Lillehammer

Selve konserten gikk som smurte tannhjul i et sveitserur. «Nesten absolutt alt klaffet som det skulle, og jeg er fremdeles i ekstase. Jeg lander nok i løpet av kvelden,» sa majoren til oss etter konserten. Konserten bød på rolige intime nummer som «velkommen med æra» (Geirr Tveitt), og sang av blant annet «O, bli hos meg», og «Det hev ei rose sprunge». Taket ble også et par centimeter høyere under fyrverkerinummer som Prälude og Trumpet tune fremført fra galleriet av Signalkorpset for å utnytte klangen i rommet, og for å gi en surround-sound til publikum. Som nest siste nummer spilte vi et utdrag av 1812-overtyren, med innslag av kor som bestod av SZO og drilltroppen, og alle basstrommer som var å oppdrive var med for å simulere kanonskuddene som er skrevet inn i slagverksstemmene. Taket ble igjen senket til normal takhøyde under siste nummer: tappenstrek med salmen «barndomsminne fra Nordland». Etter den siste tappenstreken, spilt på en Eb-kornett, ble det ikke holdt noen tale eller blomsteroverrekkelse, for major og dirigent Bjørn Bogetvedt ønsket at alle skulle gå fra kirka men musikken i ørene. Vi fikk stående applaus som ikke ville gi seg, og til slutt måtte vi bare gå av scenen mens publikum applauderte.

Følelsen etter konserten var nesten ubeskrivelig, men jeg kan forsøke å beskrive det. Det var som å ha tatt en stor or rask berg-og-dalbane, eller som å være forelsket. Man kjenner det i brystet, et slags adrenalin som gjør det rastløs og glad. Finalen på «Elsas Prosesjon til Katedralen» (Wagner) var så mektig at jeg fikk gåsehud under fremførelsen. Korpset har aldri vært mer energisk enn det var på gjennomføringen av 1812-overtyren, og det tror jeg publikum merket. Hele kirkeskipet var fullt av folk, som også fikk føle på denne energien som bare live-musikk kan gi. Jeg har aldri vært med på noe lignende, og tviler på at en slik anledning vil by seg igjen. Dette var helt spesielt.

Fra konserten i Kreutzkirche // foto: Ledende menig Nilsen

Å gjøre slike oppdrag som dette er noe av det fineste man kan gjøre som musikkgardist. Man blir veldig intim når man spiller musikk, og særlig den typen musikk vi spilte i Kreuzkirche. Og det er en helt spesiell følelse å gi alt man har av seg selv for å skape best mulig musikk, samtidig som man vet at 76 andre gjør det samme. Man er med på å lage kunst som skaper en intim nærhet til publikum som man, som sagt, kun oppnår gjennom live musikk. Jeg, Gardist Miller, som inni et skall av kongens klær bare er et vanlig menneske synes at det nærmest utrolig å kunne være med på dette. Vi er 3. gardekompani dette året, men vi er bare vanlige mennesker innerst inne. Vanlige mennesker som får opplevd hva kongens menn gjør gjennom den stive tinnsoldaten, gardisten, vi har lært oss å etterligne. Dere lesere har kanskje sett TV-serien «I Kongens Klær»? Vel, den er bare et lite utsnitt av det det vil si å være gardist i 3. gardekompani. Jeg er så heldig å følge gardisten hver dag i et helt år, og følge med på alle ting som skjer. Jeg får føle på hvordan det er å marsjere i blokk i Norges beste korps, jeg får kjent på hvordan det er å fremføre som et profesjonelt militærkorps, jeg får kjent på hvordan det er å vente på oppstilling, der man kontinuerlig må jobbe med å stå stille, og hvordan det er å pusse sko når man helst vil legge seg til å sove. Dette er ting som «gardisten» opplever i sin hverdag, og nå er jeg så heldig at jeg får opplevd hele pakka gjennom øynene til en ekte Gardist. For dette året er det jeg som er en ekte Gardist.

Dagen i Dresden har vært adrenalinfremkallende fantastisk , og nærmest uvirkelig så. Det er på grunn av dager som dette at jeg ikke kan angre et sekund på at jeg valgte å søke meg til musikktroppen i Garden, og jeg gleder meg til neste oppdrag.

Sommeren er kommet, og vi kan trygt si at har oppdragssesongen også. De siste ukene har vi i gjennomsnitt hatt ca. 5 oppdrag i uken. Disse har blant annet vært en hel del oppmarsjer, drilloppvisninger fra Kolbotn til slottsplassen og Toten, festkonsert på skolekorps-nm og kongens inspeksjon av bataljonen.

Disse oppdragene er kjempekule, og grunnen til at vi alle søkte oss inn hit for over et år siden. Men selv om det er kjempemorsomt å være kp3-er i disse begivenhetsrike dager, er det ikke oppdragssesongen uten utfordringer for oss gardister. Drill og oppmarsjoppdrag betyr full paradeuniform, som er tykkere og varmere enn det man gjerne ellers ville hatt på seg i 25 grader og sommersol. Derfor må vi gardister sørge for at vi får i oss masse salt og vann mellom slagene. Jeg skal heller ikke lyve om at den siste etappen i en oppmarsj, slottsbakken, er tyngre for hver oppmarsj og drilloppvisning vi har gått i dagene før.

I starten av tjenesten hadde jeg blandede følelser mot perioden vi er kommet i nå. Det var klart jeg gledet meg til å marsjere, gå drill og spille konserter hver dag! Men etter de første konsertoppdragene våre på Raufoss og i Dronning Sonjas kunststall var jeg så utmattet at jeg ikke engang kunne forestille meg å gjenta seansen med et nytt oppdrag dagen etter. Den nervøsiteten for de hektiske sommermånedene hang med meg helt til vi gikk inn i juni måned for noen uker siden, men nå som vi er i ferd med å gå inn i Juli kan jeg konkludere med at jeg er positivt overrasket over både meg selv og medgardistene mine.

Klart det er utmattende å prestere og utøve sitt beste hver dag, og å pusse og presse paradeantrekket til dagen etter er ikke alltid det første man har lyst til å gjøre når man kommer hjem fra et oppdrag kl. 11, med revelje kl. 6 om morgenen rett rundt hjørnet. Men gleden og begeistringen vi skaper hos Ola og Kari Nordmann, i by og i bygd, hos mødre, fedre, søsken, venner, ukjente og tidligere medmusikanter i skolekorps hver dag er det som gjør pussingen, pressingen, støle lår og den evige krigen mot gnagsår verd det. Vi 120 som det kompaniet her står i det sammen, tar vare på hverandre, og jeg personlig synes stemningen på bussen til og fra sentrum bare blir bedre dag for dag.

I skrivende stund sitter 3. gardekompani på buss på Bundesautobahn 1, retning Köln. Etter et døgns avslappende opphold på Kielfergen er vi uthvilte og klare for å ta Tyskland med storm! Å representere alle Norges vernepliktige er store sko å fylle, men vi har aldri vært mer kvalifiserte til oppgaven. Dette blir gøy!

– Gardist Nilsen

17. mai er et av årets store høydepunkt, og korpsfolk som vi i musikktroppen gleder oss kanskje litt mer enn mange andre hvert år. Å spille ut, marsjerende, gjennom stappfulle gater er noe helt spesielt som kun skjer en gang i året. Å i år ha æren av å marsjere gjennom Karl Johan i gardens paradeuniform som musiker var helt unikt, og noe som jeg sent vil glemme.

Tambur, Sjt. Melvær og gardistene marsjerende mot slottet. // Foto: Ledende menig Nilsen.

Det var en helt unik stemning på musikktroppkubene da vi dro oss opp av sengen den 17. mai kl. 05:30. Høylytt marsj-musikk kunne bli hørt fra et titalls høyttalere rundt om i det kompakte bokollektivet, vi manet oss frem til det som vi på forhånd visste skulle bli et av de absolutte høydepunktene i år. Etter en kjapp frokost og skifte til paradeantrekk lastet vi på buss med instrumentene våre og satte kursen mot Oslo sentrum.

3. Gardekompani sitt 17. mai-oppdrag starter med to seremonier fra 08:30, en på 7. juli-plassen og en på oberst Krebs grav. Etter sistnevnte seremoni på Krist-kirkegård går vi rett i sjarmøretappen, som for mange er dagens virkelig store høydepunkt. Fra kirkegata gikk vi inn i Karl-Johans gate, omringet av enorme menneskemengder på begge sider av gata. Titusenvis av mennesker, og mange hadde ventet i timevis for å se på oss!

F.V: Gardist Lillehammer, Franco og Bakken. // Foto: Ledende menig Nilsen.

Det aller største for min del var trommestuntet på universitetsplassen. Vi slagverkerne trakk frem foran blokken og satte i gang med stuntet vårt. Å gjøre det kjekkeste jeg vet om i hele verden på selveste 17. mai, omringet av tusenvis av folk, kameraer og norske flagg var helt uforglemmelig, og bildene fra de øyeblikkene sitter fortsatt på netthinnen.

Fra trommestuntet på Karl Johan. // Foto: Ledende menig Nilsen.

Etter en lengre pause i et lokale i festningsmuseet på Akershus festning var det barnetoget som stod for tur. Det var den lengste etappen vi til da hadde gått i kongens klær, men symbalene føltes allikevel lettere enn før der vi gled nedover den fortsatt stappfulle Karl Johans Gate. Den største folkemengden sto foran slottet, der kongefamilien sto og skuet over den store gaten og slottsplassen fra balkongen. Vi gjorde holt og vendte mot slottets fasade, der vi avventet dirigenten. Da vi spilte fedrelandssalmen for kongefamilien var det mange følelser som strømmet gjennom meg og kroppen min. Jeg var mer sliten enn jeg visste det var mulig å bli, samtidig som at jeg følte meg sterkere enn noen gang. Jeg var også stolt, selv om jeg som slagverker ikke spilte med på det stykket.

Vi gikk utmarsj til Gammel Jæger, og var framme i bussene i halv 3- tiden, akkurat i tide til å høre vår egen radiokonsert på p1+. Så reiste vi tilbake til leir.

Musikktropp spiller Fedrelandssalmen for kongefamilien. // Foto: Ledende menig Nilsen.

Det hele summer i en uforglemmelig dag, som ikke ville ha vært den samme uten flotte med-gardister og ikke minst det perfekte været! Jeg kjenner et stikk av vemod av tanken om at jeg aldri vil få oppleve dette igjen, samtidig som at det er akkurat det som gjorde dagen så spesiell. Det er noe fint i det óg.

– Gardist Nilsen