Lueløp aspiranttropp

Tirsdag 22. November 2017, 18.15

Aspiranttroppen gjør seg ferdig med egentrening i SLO etter en ellers vanlig, men tøff dag på leir. Det er nå litt over en måned siden vi ankom Huseby leir og fikk 3. Gardekompani sin blå kompanistripe på uniformen. Med en pågående seleksjonsprosess, var det en tøff konkurranse om hvem som skulle bli en del av Drilltroppen 2018.

Mot slutten av egentreningen kommer sersjant Gresseth og ber troppen stille opp. I hånda holder han en rekke hvite plastposer. «Mange av dere har lurt på hvordan dere ligger an, og om dere blir en del av drilltroppen. Dette avgjøres nå.» Med disse ordene sagt, blir vi bedt om å løpe til kuben, fatte alt vi har av mat, drikke, mobiltelefoner og klokker. Dette må legges i de hvite posene. Vi blir bedt om å sende en tekstmelding til nærmeste pårørende om at vi skal på øvelse, og ikke vil være tilgjengelig de neste timene. Deretter blir vi pålagt lyddisiplin, noe som vil si at vi ikke får snakke sammen, fram til befal sier noe annet.

Vi blir bedt om å skifte til idrettstøy, og å stille utenfor x-hall. I hallen står sersjant Olsen, og ønsker oss velkommen til «styrkesirkel fra helvete». I midten av hallen står en bøtte, som vi skal bruke, dersom vi må kaste opp. Styrkesirkelen består av ti ekstremt tunge øvelser, som blir gjennomført uten pauser. Spybøtta fylles gradvis opp mens vi blir mer og mer utkjørt, men økten er ikke over før alle har gitt alt de har. Etter økten blir vi bedt om å skifte til vinterutrustning, hvor vi så blir sendt til Gardeparken, med enda mer fysisk trening. Her blir vi testet i fremrykningsmetoder og transport av syke og sårede, hvor vi blant annet må åle oss fram med en medsoldat på ryggen og krype opp en bratt brink.
Lueløpet er fortsatt i en tidlig fase. Vi får høre fra sersjant Nilssen at vi ikke kan være slitne, fordi vi knapt har begynt og det hardeste er i vente. Kvelden fortsetter med makkerøvelser i nærkamp, og for enkelte føles det forferdelig å måtte slå luften ut av medsoldatene sine.

Til kvelds får vi én riskake hver. Vi blir bedt om å legge oss, men nattesøvnen blir kraftig forstyrret av jevnlige alarmer, skrik og uling fra høyttaleranlegget. Midt på natten blir vi vekket, og får utdelt hvert vårt blanke ark. Her skal vi beskrive alle våpengrep vi har lært, samt skrive tre punkter om hvorfor akkurat vi fortjener en plass i Drilltroppen. Vi får igjen beskjed om å sove, men ulydene fortsetter.

Vi blir vekket etter 3 timer, men ingen er særlig uthvilt. Vi blir så bedt om å ta på pussedress, joggesko og stridshjelm, klare til å varme opp til 3000m. Etter endt løp, får vi høre at vi ikke løper fort nok. Vi må dermed løpe 3000m på nytt, denne gangen i samlet tropp. Flere holder på å svime av, og vi må jobbe sammen for å få alle inn i mål. Etter 6 km rundt i kulden imens resten av leiren sover, får vi utdelt frokosten vår – hvert vårt råe egg.

SLO-økt med sersjant Olsen står for tur. Det viser seg fort at denne økten er mye mer intens enn det vi har hatt tidligere. Vi marsjerer rundt på leir, før vi blir ledet inn i en garasje. Der øver vi våpengrep og vendinger, nesten helt uten pauser. Sersjant Gresseth kommer inn, bærende på en høyttaler. Han tar så over økten, og vi blir bedt om å holde geværet i “rett over” lengre enn vi selv trodde vi klarte. Alle skjelver og armene verker, mens Andrea Bocellis «con te partiro» blir spilt på repeat. «Se rundt dere. Dere er ikke spesielle. Brødrene deres har også vondt.» brøler sersjant Gresseth. Vi deler blikk med medsoldater som kjenner like mye smerte som det vi gjør. En mestringsfølelse faller over oss når vi omsider blir ferdig. Men vi har enda ikke fullført løpets tyngste øvelse.
Nok en gang blir vi bedt om å stille med vinterutrustning, men denne gang skal vi ha med gevær. Vi gjennomfører så en klar til strid i garasjen, hvor vi går over alt utstyret vi skal benytte. Her får vi så vite at hvert lag skal ha med en båre, med hver sin vanndunk på 20 liter. Det tar ikke lang tid før alle lagene er satt i marsj, og vi er på vei ut av leir. Provianten består av én rosinpakke på hvert lag. Vi utvikler et kommunikasjonssystem, slik at vi får byttet på hvem som bærer bårene uten at vi bryter lyddisiplinen.

Det blir en lang marsj, og ingen av oss aner hvor vi skal. Vi passerer Bogstad, og forflytter oss inn mot Sørkedalen. Det tar ikke lang tid før terrenget blir tyngre og tyngre, og etter hvert begynner flere å kollapse, sovne og kaste opp, men vi hjelper hverandre opp.
Når vi har gått i flere timer forventer vi å nærme oss målet og bli ferdig med marsjen. Men for hver oppoverbakke, og for hver sving, er det bare enda flere svinger og bakker. Det begynner å mørkne, og vi har nå nådd Tryvann skisenter. Vi går gjennom snøkanoner, bratte slalombakker og tette skoger, før vi til slutt ser Tryvannstårnet lyse opp foran oss. Dette gir oss den siste motivasjonen vi trenger for å bestige bakkene, og vi ser en grå HMKG-buss ventende på en parkeringsplass. Mange tror dette er slutten på løpet, men det er det imidlertid ikke.

Vinden er så kraftig på toppen, at vi blir beordret til å ta på balaklava og komme oss på bussen så fort som mulig. Vi får melding om å snu balaklavaen rundt, slik at ingen ser noe. Selv med intens musikk og konstant brøling fra befal, er det vanskelig å holde seg våken. De som sovner, blir enten skreket eller dyttet til av befal.

Vi ankommer en ukjent destinasjon, men som viser seg å være Huseby leir. Vi fatter gevær og utstyr, og kommer oss inn i Gardehallen. Vi liner utstyret, og sersjant Arnesen ber oss om å legge oss i planken. Når vi ikke klarer mer, må vi reise oss opp melde oss, og si «Sersjant, aspirant …. Jeg gir opp!» Det tar ikke mange minutter før alle unntatt én står i grunnstilling. Det føles som et nederlag å ha kommet så langt, og å så gi opp. Det var noe befalet understreket grundig til oss. Etter ca 15 min er siste soldat i grunnstilling, og vi blir bedt om å fatte utstyr og løpe ut av Gardehallen.

Vi får så 20 minutter til å ta av oss utstyret, dusje, skifte til en tørr feltuniform, og så stille på X-plass. Lyddisiplin, utmattelse og sult gjør ting vanskelig, og alle stiller i forskjellig utstyr, noe som vi aldri må gjøre. Mens vi står i hvil, gir sersjant Arnesen oss kommandoen “DRILL”. Noen reagerer, men ikke alle. Dette er en ny kommando for oss, og en kommando som kun brukes hos drilltroppen. Sersjant Arnesen understreker at dette ikke er en syk spøk. Vi blir kommandert til å ta av diverse hodeplagg før han roper opp alle navn, og en etter en går vi opp og får gardelua vår. Vi får så ta på gardelua, og vi vender oss helt om. Utmattet som vi er, har ingen av oss klart å få med seg at hele musikktroppen har listet seg inn bak oss, og signalkorpset begynner å spille, mens hovedkorpset klapper og jubler for oss. Tårene triller, dette er et emosjonelt øyeblikk for mange i troppen.

Etter mange gledesscener går vi over til musikksal for debrief, hvor vi gjennomgår døgnet vi har vært gjennom, men hvor vi ikke minst endelig får noe å spise. Et lass med pizza og brus kom inn i rommet, og for mange var dette det beste måltidet de noensinne har fått.

Mørbanket, men stolte drillgardister går tidlig til sengs. I tradisjonen tro legger vi oss med vår M1 Garand foran kroppen – en makker som vi vil ha mye mer med å gjøre i tiden framover.

– Drillgardist Aasheim og drillgardist Valheim