Rhytme, précision et élégance – Tattoo Liberté

Lørdag 31. mai til torsdag 12. juni var kompaniet på oppdrag i Normandie i forbindelse med 70-årsmarkeringen av D-dagen, tilhørende seremonier og Tattoo Liberté som ble avholdt for første gang i byen Caen, midt i Normandie-området.
På ordremøtet før oppdrag fikk vi vite at oppdraget kom til å bestå av tre deler: forberedelser til tattoo i starten av uken, deretter forberedelser kombinert med seremonier i forbindelse med D-dagen, og til slutt tattoo med tre forestillinger i pinsehelgen.

En ting vi lærte i løpet av oppholdet er at ikke alle er like opptatte av å være på tid (eller «tidsnok», som det heter for dem utenfor militæret). Massed Band Reherseals var det flere av, de fleste holdt tidlig om morgenen. Tjenestestart klokken åtte er vi jo vel vant med fra den daglige tjenesten – problemet oppstod da det viste seg at vi bodde en god time, halvannen, fra arenaen, og gjerne skulle være ute i god tid, samt rekke frokost og forberedelser. Revelje i halv-fem/fem-tiden et par dager på rad betyr mange trøtte tryner på bussen og på hvileområdet. Enda trøttere, kanskje, når det viser seg at ingen av de andre deltagerne er på plass, og øvelsene utsettes med en time eller to – en gang gikk drillgardistene tilbake og la seg til å sove i bussen på parkeringsplassen, da de hverken skulle være med å spille, eller hadde noe å gjøre på arenagulvet, de neste timene – uten at noen hadde informert drilltroppen om dét.

Tattooen var bygget opp i en kombinasjon av individuelle driller fra de ulike deltagerne, og store, felles tablåer. På tablåene deltok alt fra et fåtall av musikkgardistene, via mindre grupper og hele hovedkorpset, til full finale med alle deltagere på gulvet.

På tattooen deltok korps fra bl.a. Frankrike, Belgia, Danmark, USA, Storbritannia, Polen og Nederland i tillegg til oss. Tidligere år har gardister lært å elske og hate sekkepiper på tattoo i Edinburgh, vi fikk vår lille smakebit her – Kilter i ulike mønstre, og sekkepiper med noe varierende tonekvalitet, var noe av det som satte sitt preg på hvileområdet.
Hvileområdet var noe helt annet enn det vi opplevde på Norsk Militær Tattoo – alle deltagerne holdt til i et stort telt, med svært lite lydtette vegger som skille mellom de ulike nasjonenes områder. Et stort spiseområde var det også gjort plass til. Matutvalget var variert, men porsjonene var noe små etter enkeltes mening, og andelen majones og sennep i maten kanskje tidvis litt høy for norske ganer. De gangene vi ikke spiste på spiseområdet, men ute på oppdrag (ofte på buss), var matutvalget mindre spennende – det ble etter hvert mange baguetter per person i løpet av turen.

Etter en hard uke med lange, slitsomme dager, øvelser og seremonier, kom tattoo-helgen som en lettelse – endelig kunne vi få vise det vi har jobbet for så lenge.

Tattoo-drillen var en forkortning av Ola-drillen, tilpasset arenaens form, og det at et annet korps spilte Band of Brothers-musikken, slik at vi ikke kunne gjøre det. Løytnant Filberg hadde skrevet om forflytningen i forkant, og hele drillen bestod av innmarsj (Gardemarsj), forflytning (Supermann), en forkortet drill stilledel, som gikk over til en liten fremmarsj for musikk sin del (Kungl. Vaxholm), trommestunt, fellesdrill (Grieg-Medley) og utmarsj (Gammel Jegermarsj). Applausen var stor på alle tre forestillingene, og både vi gardister og befal var enige om at det samlede nivået på det vi presterte på gulvet økte for hver forestilling.

Som en del av finalen ble det holdt en tale, på fransk, hvor bl.a. alle deltagergruppene ble ropt opp – og ved «Norvége» brakte applausen løs atter en gang – tidvis sterkere enn den applausen det franske korpset som ble ropt opp til slutt (vi var nest sist) fikk – og det er ikke til å legge skjul på at stolthetsfølelsen kom snikende.

Etter siste forestilling ventet tattoo-middag og –fest med alle deltagerne, god mat, live musikk og festlig lag. Flere av gardistene knyttet tett kontakt med alt fra franske frivillige og til de livlige skottene – som kom med tilbud om å være følge på gardeball for de jentene som trengte det, ikledd kilt.
De første bussene dro allerede klokken 22 – de fleste valgte søvn når vi endelig fikk muligheten, og det var egentlig like greit, for festen var slutt en time senere – da hadde tattoo-koret sovnet, nederlenderne dratt hjem, og skottene tatt festlighetene med seg videre. Gardistene og befal som ble igjen helt til sist, fylte akkurat en hel buss – og med oss fikk vi 130 flasker Tattoo-cider, påstått usmakelig, men i veldig fine flasker – et minne fra Frankrike.

Dagen etter tattooen ventet noen timers fritid i byen Deauville, byen som ligger nærmest hotellet og campingplassen vi bodde på, og deretter hjemreise via Belgia og Tyskland, og til slutt Kiel-fergen hjem til Oslo. Og hva ventet dagen vi kom hjem? Velfortjent hvile og restitusjon? Nei, vi har jo oppdrag både lørdag og søndag, så kveldstjeneste og øvelse på Ola-drillen måtte til før vi kunne nyte en svært velfortjent fridag dagen etter hjemreise.
Målsetningen for oppdraget var at oppdrag Normandie ville være vel utført om befal, gardister og forsvarsattacheen m.m. var fornøyde med gjennomføring og resultatene av de ulike opptredenene og seremoniene, og at alt personell og alt utstyr kom seg tilbake til Huseby i god stand. En trombone med bulk i sliden (etter et uheldig møte med en annen trombonist under drill), noen solbrente fjes (og ganske kule paradehatt-skiller hos enkelte – særlig blant befal – bilde lot seg ikke oppdrive) og noen kjipe gnagsår hos enkelte faller vel fortsatt innenfor «god stand», og både oppdragsgivere, befal og gardistene selv er svært fornøyde med oppdraget – det var hardt, men man går bare drill på stranden i Normandie én gang i livet.

PS: Fristen for å melde seg på årets gardeball nærmer seg, og flere balltilbud ble utvekslet i løpet av turen – ikke bare til gardistene, men også fra gardistene, kanskje uten at vi var klare over det selv. I takkebrevet fra ambassaden, som ventet oss da vi kom tilbake til Huseby, spurte nemlig en av bunadsjentene som hadde deltatt på en seremoni med oss, om telefonnummeret til en spesiell gardist som hadde invitert henne på gardeballet, slik at de kunne avtale nærmere.

Gardist Gabrielsen