Å være et forbilde

Å komme hit/hvor det hele startet/så rart å være her.

For noen uker siden var jeg publikum på høstkonserten til mitt gamle skolekorps. Og fordi garderekruttene fortsatt har uniformsplikt, møtte jeg selvfølgelig opp i den flotte tjeneste-/permuniformen til garden, med musikktropp-lyren på brystet og blå kompanistripe på venstre skulder. Og, helt ærlig – jeg har aldri følt meg så kul. Eller så voksen. Folk jeg tidligere har spilt med i mange år, både i mitt eget skolekorps og i korpset som gjestet konserten, så på og behandlet meg helt, helt annerledes enn da vi spilte sammen for bare et par år siden. «Wow – sånn uniform vil jeg også ha!», «skal du ha sånn fin hatt med dusk på 17. mai?», «Hver gang korps kommer opp i en samtale på jobb nevner jeg at korpset vårt har en gardist i år» og særlig gledelig, «Kanskje jeg også skal i garden om noen år?» er noen av de kommentarene jeg kan ta med meg fra pausen i konserten. Det å være musikkgardist, og komme tilbake til skolekorpset mitt – hvor alle kjenner meg, og alle kjenner garden, og vet hva musikktroppen pleier å prestere, er en merkelig følelse. 

 Bilde

 (bildetekst: signalkorps og deler av hovedkorps under gardeoppstillingen på fredag – foreløpig i tjenesteuniform, paradeuniformen får vi først benytte når vi har blitt gardister. Foto: Garderekrutt Brekke)

Musikktroppen i HMKG er en av Norges fremste militære representasjonsavdelinger, og kjent for å være blant de beste i verden blant akkurat det vi driver med – musikk og drill. Vi representerer Norge i utlandet, og er en av de avdelingene i forsvaret flest kjenner til innad i landet. I løpet av det neste året er det vi, musikktroppen 2014, som skal jobbe hardt for å oppfylle denne rollen. Alle er vi veldig forskjellige, men det er én ting vi alle har til felles – Vi har alle bakgrunn i skolekorps (med unntak av én av oss, garderekrutt Våge, som kommer rett til dekket bord hva korps angår, og marsjerer sine første skritt i selveste garden). Mang en 17. mai har jeg marsjert i front av det lokale barnetoget i mer eller mindre kledelig uniform (tversoversløyfe føles litt teit nå når jeg har gardens paradeuniform hengende klar i skapet på Huseby), for så å sovne utslitt på sofaen en gang utpå ettermiddagen, til reprisen på Nrks 17.mai-sending, hvor selveste garden (det er fortsatt en rar tanke at jeg nå er en del av dette) var det absolutte høydepunktet. Blanke sko! Blanke horn! Taktfaste steg! Og drømmen om å en gang få gjøre det samme. Nå er jeg her. Og det hadde jeg ikke vært uten korps.

Bilde

(bildetekst: meg i korps for noen år siden –  på et helt annet nivå enn i garden. Vi spilte ikke utenat, for å si det sånn, og noteklypen min knakk rett før avmarsj – cue det fancy notestativet).

Musikktroppen finner sine gardister blant dem som har spilt i skolekorps fra de var små, og fortsatt med det etter at de andre sluttet til fordel for andre fritidsaktiviteter. Og det å ha garden der fremme, der oppe – som marsjerer og spiller på en måte man bare kan drømme om når man er ni år gammel og har så små hender at man ikke når instrumentets kvartventil, det bidro, i hvert fall for min del, til at man møtte opp på enda en øvelse, og enda en øvelse, og fortsatte i korps også på ungdomsskolen og gjennom videregående – til man en dag sitter der, fyller ut sesjon del 1, og ser at «spiller korpsinstrument» står oppført under «andre egenskaper/ferdigheter».Bilde

(Signalkorpset. «spiller korpsinstrument» i høyeste grad. Foto:  garderekrutt Brekke)

Og så, på søndag, i permuniform på konsert, opplevde jeg det fra den andre siden – å være en del av noe stort, et forbilde – og ha skikkelig blanke sko.

Bilde

bildetekst: skopuss skjer i pussedress, og helst på 0-plan. Foto: Garderekrutt Netland)

Garderekrutt Gabrielsen

Øvelse gjør mester!

Tid er et absolutt begrep, men den raser virkelig avgårde. Vi går inn i vår fjerde uke med nye rekrutter, og mye har skjedd siden innrykk.

_DSC0379

Etter hvert som dagene går, blir rekruttene mer og mer rutinerte. Indretjenestene forbedres fra dag til dag, sengestrekken blir strammere og gulvene renere.

Dette forhindrer likevel ikke timelange morgenoppstillinger, der befalet hisser seg opp over dårlig barbering, skrukkete uniformer, fjonete håroppsett og glemte skokremflekker.

_DSC0424

Troppen trener tre ganger ukentlig med fokus på kondisjon og styrke. Sluttet orden (også kjent som SLO) preger hverdagen. Opptil seks timer daglig med grunnstilling, vendinger og x-marsj på ordre og kommando begynner å bli rutine.  Lyden av såle mot asfalt og Fenrik Bakkens taktslag er lyder som preger området rundt Gardehallen fra morgen til kveld.

_DSC0475

Musikkøvelse er en daglig faktor som også begynner å bli rutine. Signalkorpset deles i to med trommer og blås hver for seg. Det går for det meste i Åreflotøvelser, leirsignaler og signalmarsjer.

_DSC0510

Hovedkorpset har gruppeøvelser fra morgenen og tuttiprøver rett etterpå. Her går det i alt fra Gammel Jegermarsj til Cartoon music. Ryktet forteller at det gjøres store fremskritt i begge korps.

Fredag 11. Oktober hadde vi vår første felles spilling med hovedkorps og signalkorps. Det var en fin opplevelse å få så tidlig i KP3. Det kommer til å bli utrolig bra.

Når det kommer til overlapperne, går det i vakt og oppdrag. Det er en travel hverdag der slottsvakt og leirvakt skal dekkes, samtidig som ulike oppdrag skal utføres.

 _DSC0582

Spennende nye uker er oss i vente, og vi kommer til å oppleve fine, slitsomme, morsomme og sosiale øyeblikk.

En ting er sikkert. Dette blir et uforglemmelig år.

_DSC0535

Gardist Boge