Farvel til årets drillsesong

Tekst: Gardist Mari Berge Ommedal, fløytist i musikktroppen

Vi kikker opp mot arenaen på "Moscow Day", og venter på vår tur til å vise oss frem for presidenten

Så var den store dagen kommet, kontingentens siste oppdragsdag. Dagen hvor vi skulle ta ut de siste kreftene, den siste snerten, spille våre siste toner, gjøre våre siste håndgrep og synge slik at publikum fikk bakoversveis. Vi skulle nå vårt høydepunkt gjennom drillsesongen. Dette var dagen da alle timene vi har trent i plasthall og på x-plass skulle vise seg å være verdifull jobbing.

Reveljen var heldigvis litt senere enn de foregående dagene. På grunn av store sikkerhetstiltak rundt president Medvedevs tilstedeværelse på Moskva-dagen, var avreisetidspunktet fra hotellet noe usikkert. Men halv ti dro vi av gårde. Området rundt Den Røde Plass var nesten helt avsperret, og vi fikk derfor ikke kjøre buss helt inn dit vi pleide. Dermed var det bare å ta beina fatt gjennom metalldetektorer og forbi horder av sikkerhetsvakter. Vi hadde fått høre at ”Moscow Day” var noe tilsvarende 17. mai, men vi kunne trygt fastslå at det var en ganske stor kulturforskjell på dette området også.

Vi fikk omsider snakket med gutta fra "Top Secret Drum Corps"

Omsider kom vi oss inn på hvileområdet, og gikk i gang med puss og press, før vi skulle delta i markeringen på Den Røde Plass. I god gammeldags forsvarsstil, fikk vi to kontrameldinger på oppmøtetiden i løpet av 10 sekunder. I likhet med tidligere dager, ville russerne ha oss på plass ved teltene utrolig tidlig i forhold til når vi faktisk skal inn i ilden. Men, som Lt. Sørensen senere sa, jo mer bestemte russerne er, jo mer fleksible må vi være.

Vi i Musikktroppen fikk oss i hvert fall en god latter da noen drillgardister, i mangel på noe bedre å gjøre, gjorde en morsom og sterkt overdrevet immitasjon av SLO-eksersisen til vaktgardistene foran slottet.

Endelig var det vår tur til å sole oss i glansen av sola som hadde bestemt seg for å stikke innom. Ryktene tilsa at russerne hadde brukt tilsvarende teknologi som det kineserne brukte under Beijing-OL, til å ”fjerne/flytte” regnet. Det kunne selvfølgelig ikke være regn da presidenten skulle være tilstede. Ikke at man kan klage på sol!

Tribunene var fullsatte med elleville tilskuere. Da er det alltid morsomt å gå oppvisning! Innmarsjen til Musikktroppen ble noe annerledes enn normalt. Trommemarsjen var byttet ut med en småspesiell russisk poplåt om vennskap, som ble spilt over anlegget. Denne stod ikke helt i stil til det tradisjonelle uttrykket folk har av Garden.

Signaltrommeslagerne våre sammen med gutta fra "Top Secret Drum Corps", utenfor hvileområdet.

Da vi var på plass på Den Røde Plass, kunne hele Russland se Gardemusikken danse fra side til side på landsdekkende TV. Ifølge Lt. Sørensen i ettertid, hadde presidenten nikket anerkjennende, mens undertegnede følte seg som en komplett idiot. Etter hvert fikk vi selskap av en gjeng russiske jenter, som løp inn i blokka og danset med oss, før vi kunne rette på de noe skakke rekkene og rodene (forårsaket av dansingen, naturligvis), og kjøre i gang med Gardemarsj, slik at Drilltroppen kunne gjøre sin entré.

Stemningen var mildt sagt ellevill, og da vi fornøyd marsjerte ut til ”Farvel til en slavisk kvinne”, var det flere som gav oss stående ovasjoner og jubelrop.

Dermed var vår nest siste drill unnagjort, og vi kunne trekke oss tilbake til hvileområdet med et smil om munnen. På grunn av de mange sikkerhetstiltakene rundt presidenten, ble dessverre en utekonsert og kompanibildetaking foran St. Basil-katedralen avlyst. Vi fikk dermed uvanlig mye selvdisponert fritid. De fleste valgte å tilbringe dagen i sivilt, da kjendisstatusen begynte å bli litt slitsom.

Vi fant en butikk med vår barndoms beste kjeks. Dinosaurkjeksen. Særlig gardist Trond Vambeset var svært fornøyd!

Klokka kvart på ni var det oppmøte ved teltene i parade, for å ha vår siste peptalk med musikkmajoren. Det hadde ikke gått helt opp for undertegnende at vi skulle gå vår aller, aller siste drill noensinne før majoren begynte å sette ord på det hele. Det var med andre ord en del blandede følelser ute og gikk i troppen. Vi ble enige om at ”detta kænn oss!”, og om å ha det moro. Deretter gikk vi over i forberedelser. En del valgte å benytte anledningen til å ta lagsbilde med befal foran katedralen. Allerede på dette tidspunktet var det en del våte øyne å spore.

Så var det tid for tamburs peptalk. Han kunne meddele at han hadde snakket med Fenrik Paulsen, tidligere nestkommanderende i Musikktroppen. Han befant seg på daværende tidspunkt i et telt ut i skauen i øsende regnvær i forbindelse med krigsskoleutdannelsen han har begynt på.

Han sendte sine varmeste hilsener, og sa han skulle tenke på oss. Dette var ord som varmet godt da de fleste var enig om at han hadde fortjent å få gå sammen med oss på Den Røde Plass selv. I tillegg sa løytnanten noe som jeg gjerne vil sitere etter hukommelsen: ”Dette er altså deres siste drilloppvisning. Det er ikke sånn at den definerer hva vi har oppnådd gjennom året, men det hadde vært jævlig kult å avslutte på topp!”.

Det var ikke få tanker som gikk gjennom hodet da vi stilte opp, klare til innmarsj, for siste gang. I visshet om at en god del foreldre og familie var tilstede på tribunene, var det en god vitamininnsprøytning å høre at det var bra liv i publikum. Da sjefskakk, gardist Høkaas, ropte: ”For siste gang: Stikker…..OPP!”, kunne jeg kjenne adrenalinet strømme på. Jeg er sikker på at alle mine medgardister også kjente det. Vi var klare for å feie alle av banen, en siste gang.

En del av saxgruppa i teltet

Stokken gikk i været; og vi var i gang. Drillen gikk kjempebra, og det var med en vanvittig stolthet at i gikk av Den Røde Plass, for aller siste gang, med horder av norske flagg vaiende på tribunen. Med en gang vi kom inn under tribunen, kunne jeg høre litt forsiktig jubel, så tok stemningen helt av.

Det var en helt ubeskrivelig følelse å se alle sine medgardister, venner og venninner juble, gråte og klemme hverandre. De andre aktørene lurte nok på hva som gikk av oss. ”Kunne vi gått én til, Musikk!?”, ropte tambur, og vi svarte med et rungende: ”JA!”. Før vi rakk å summe oss ordentlig, var russisk TV på plass for å snakke med oss, og forberedelsene til finalen i gang.  ”Spasskaya Tower Music Festival” ble avsluttet med et fantastisk og heftig fyrverkeri, som vi ble stående og se på da vi var kommet ut fra arenaen.

Men, som sikkert mange vet; HMKG hviler aldri på sine lauvbær. Da fyrverkeriet var ferdig, bar det rett ned til hvileområdet for å starte pakkingen av dressposer, instrumenter og geværer. Deretter var det bare å sette seg på bussen tilbake til hotellet, men siden det var stor folkefest i byen, tok bussturen forferdelig mye lengre tid enn vanlig. Det var med andre ord en trøtt og sliten gjeng som ankom hotellet den natten. Selv om alle er enige om at tiden i Moskva har vært helt fantastisk, gleder nok de fleste seg til å komme hjem til norsk jord, og ikke minst norsk mat!

TV-innspilling og nest siste kveld på Den Røde Plass

Tekst: Korporal Torbjørn Råen, drilltroppen

Musikktroppen på TV-innspilling

Lørdag er en dag der man, i sivile grener, gjerne sover lenge, har frokost på sengen og gjerne får litt smårydding gjort, før lørdagskvelden lurer på kos og godterier. I 3. gardekompani var denne lørdagen ikke så langt annerledes enn akkurat dette. Etter en rolig morgen, med frokost på en av hotellets restauranter, stilte vi opp utenfor hotellet klar til avreise.

Klokken var omtrent halv elleve da vi ankom hvileområdet ved Den Røde Plass. Etter en lett etablering fulgte en «rydding» i drillprogrammet, i form av trening til ”Moscow day”. Dagens trening skulle etter planen vare i hele fire timer, men etter mye frem og tilbake, samt et heftig virvar av russisk meldingstjeneste, endte treningen etter bare 15 minutter. Selv om vi gardister i 3. gardekompani hadde sett fram til kvalitetstid med terpetrening, måtte vi da ta til takke med en ny porsjon fritid. Fritiden ble brukt til avslapping, kjente gardistaktiviteter som stryking og skopuss, en matbit, kanskje litt shopping, men også til besøk i selveste Lenins Mausouleum på den røde plass.

Vi hadde mange ganger beskuet denne kubeformede bygningen, som til tross for sin beskjedne størrelse satt sitt preg på den røde plass. Det var noe spennende, kanskje selv litt skremmende med Masouleet. Og nå skulle vi få muligheten til å besøke det. Dette også var en sjanse vi nødig ville unnvære, ettersom ryktene sa at han skulle kremeres til nyåret. Men et besøk til et slikt «maktkammer», kom selvsagt ikke uten instruksjoner. Bilder var strengt forbudt! Det var også snakking, og vi måtte bevege oss på en linje mens vi var der, og ikke stoppe opp et sekund.

Noen mørke trapper tok oss ned under jorden, gjennom små ganger tettere bevoktet enn amerikanske flyplasser etter 9/11. Omsider ankom vi kammeret der mannen lå, Sovjets far, mannen som trolig forandret et århundre. Siden sin død i 1924 hadde han ligget der, balsamert, forråtnet, men aldri glemt, og det var mildt sagt en overhengende følelse av underlegenhet når vi sirklet glasskisten han så prektig var plassert i. En opplevelse!

Senere på dagen var det også organisert en guidet busstur rundt i byen, der interesserte kunne få en mer grundig omvisning av denne imponerende byen. Flere gardister benyttet seg av denne, og lærte mye nytt og nyttig, men samtlige var nok likevel mer fokusert på kvelden, og vår fjerde oppvisning. Kunne vi toppe gårsdagen? Kunne vi bli litt bedre?

Avslapning og mingling i teltområdet

På ettermiddagen dro musikktroppen ut på et annerledes oppdrag enn det de har gjort de siste dagene. I TV-studioet i Russlands store TV-kanal 1, fikk vi sjansen til å dukke opp på et kjent underholdningsprogram, der både de og signalkorpset skulle være med. Det gav minner til noe av det første vi gjorde i paradeuniform, nemlig TV-innspillingen til «Litt av et liv» med Alex Rosén. Her fikk de gjøre det igjen, bare på russisk TV, og foran mange flere millioner seere. Major Nilsen dirigerte igjennom «Farvel til en slavisk kvinne», og det var mer enn nok til å blidgjøre produsentene i studioet.

Første fastpunkt etter dette var klokken kvart på syv, da russisk sikkerhetstjeneste jaget oss ut av vårt bekvemme hvileområde for en kontroll av området. Ryktene tilsa at vi skulle få selveste Putin, statsministeren i Russland, som publikum denne kvelden. Da skal gjerne alt være sjekket litt grundig. Nødig ville de ha eksplosiv skokrem, eller brennbare bomullsdotter slengende rundt i en slik anledning… Derfor ble de siste timene før oppvisningen tilbragt ved teltområdet, der vi fikk mulighet til å mingle med de andre deltakerne. Kanskje tralle en sang, samt forberede oss på en enda bedre gjennomføring. Store telt er slått opp her for hver delegasjon som deltar på arrangementet, og undertegnede kan i alle fall melde om god stemning i det norske teltet før innmarsj.

Klokken nærmet seg 22, tiden Norges, og 3. gardekompani’s bidrag til festivalen skulle i ilden, og etter god oppvarming og gode forberedelser var vi sulten på resultater. Med Putin blant publikum (fortsatt rykter, det ble aldri bekreftet), samt langtreisende foreldre, og store nyoppriggede filmkameraer rundt arenaen, kunne man ikke si noe på motivasjonen. Dette skulle bli bra! Stokken gikk (tegn for «fremad marsj»), og nypussede paradesko smalt på takt i brosteinen. Drillen var i gang,

Etter forestillingen tok befal oss tilbake til det da gjenåpnede hvileområdet, og det gikk ikke mange strakser før vi var skiftet, hadde ryddet utstyr, og satt på bussene tilbake til vårt kjære Hotel Salut.

Ikke mye var sagt om dagens drill, men ansikter og kroppsspråk fra de som hadde bevitnet det tydet godt. Mistankene fikk vi bekreftet ved ankomst til hotellet. «Det er ikke annet å si en mange tomler opp!»

Vi toppet gårsdagens suksess og gjorde det litt bedre. Med et kort klapp på skulderen, dro fornøyde gardister til sengs med hodet fylt av gode tanker, samt ønsker om stadig forbedring. Søndagen, og de to siste mulighetene til dette ventet ved neste soloppgang.

Mottakelse på den norske ambassaden i Moskva

Tekst: Gardist Torjus Rogstad Holm, lyrespiller / slagverker i musikktroppen

Utenfor ambassaden

Den sjette dagen på 3. gardekompani sin Moskva-tur startet klokken halv syv om morgenen den 2. september. Det var en gjeng med småtrøtte gardister som ikke hadde vært tilbake på hotellet før halv tolv dagen før, som begynte å gjøre seg klare for dagens program. Vi spiste frokost på hotellet, før vi dro til den røde plass.

Da vi hadde ankommet hvileområdet vi har lært å bli så glad i, var det bare å pakke opp instrumentene som første punkt på agendaen; Trening til ”Moscow Day”. Ingen visste helt hva dette gikk ut på, men dette fikk vi fort vite av Lt. Frode Sørensen. Det skulle danses! Troppen skulle marsjere inn på arenaen, før en gjeng med russiske dansejenter skulle komme løpende inn og danse mellom gardistene på de fremste rodene.

Vi lærte noen dansesteg, og selv om det ikke gikk så bra med en gang, ble det bedre med litt trening. Vår løytnant fikk tilbudet om å danse med en jente han også. Om det kommer til å skje er fremdeles uvisst, men det finner vi alle ut på søndag, når «Moscow Day» finner sted.

Mottagelse på ambassaden. Her snakker ambassadøren med russisktalende gardist Roman Kval

Etter dansingen skiftet vi til paradeuniform for å ha offisiell mottagelse på Den Norske Ambassaden i Moskva. Vi lastet opp på buss og kjørte i 15 minutter, om lag én kilometer unna der vi lastet på. Vi dukket dermed opp 40 minutter for tidlig. Guidene hadde nemlig gitt melding om at dette var en tur som tok rundt én time. Det spesielle var at det egentlig hadde gått raskere å gå. Det var tross alt bare rett rundt hjørnet av Den Røde Plass. Dette førte til en del venting et stykke utenfor selve ambassaden, men vi hadde vært med på lengre venteperioder og oppstillinger før, så dette var ikke det verste som kunne skje! Omsider dro vi inn i ambassaden og ble tatt imot med både velkomstdrink og kanapéer. Familiemedlemmer til flere gardister var der, men hvor ble det av gruppen på omtrent 70 stykker, som hadde vært med på turen i regi av gardistforbundet?

Ambassadøren holdt en flott tale for gardistene, før gardesjef Oberstløytnant Odd Andreas Søbstad også holdt en tale. Der takket han flere som hadde vært med på å få turen til å bli så vellykket som den hadde vært. Denne lille sekvensen ble avsluttet ved at vi fremførte sangen ”Fagert er landet”, før det ble iverksatt intensiv mingling.

Etter omtrent en time eller så, ankom også resten av foreldrene med major Nils Egelien i spissen, og også de fikk føle velkomstgleden fra både gardister, offiserer og andre slektninger. Ambassadøren og gardesjefen holdt en ny, litt forkortet versjon av sin tidligere tale, og vi fremførte «Mitt hjerte alltid vanker» til stor glede for de fremmøtte.

En russisk offiser sammen med sine gardister

Litt senere på dagen fikk vi æren av å entre presidentgardens kaserne, som ligger i Kreml, rett ved siden av arenaen. De viste oss rundt, og kunne vise til 28-mannsrom, ingen perm, og en morsom måte å strekke sengen på. De måtte faktisk lage en eske ut fra puten, som deretter ble belagt med en blondeduk. Fler av oss synes dette var ganske så merkelig måte å ”re opp senga”. De viste også frem hvordan de pusset støvlene sine, som ligner på vanlige ridestøvler. Vi fikk møte noen drillgardister, som vi snakket med over vanvittig høy musikk av presidentgardens eget band. Også våre forskjellige måter å marsjere på ble demonstrert og vist frem, og vi prøvde å lære hverandre. En suvenir fikk vi også med oss. Et flott fat med en hornblåser på, en CD og en pin til minne om besøket.

Demonstrasjon av hvordan denne "puteesken" blir til

Programmet gikk så videre, så etter litt fritid og middag, var det klart for tredje Tattoo-forestilling. Publikum var elleville og jublet hver gang de fikk mulighet, og med god grunn, for denne gjennomføringen var en av de aller beste kompaniet hadde gjort. Fornøyde, og kanskje litt slitne dro vi rett tilbake til hotellet i paradeuniform, etter finalenummeret for å bli klar til dyst til neste dag.

Skopuss er noe vi kan, men vi følger med på demonstrasjonen likevel

Noen av jentene i kompaniet sammen med russiske gardister

En uforglemmelig kveld på Den Røde Plass

Tekst: Gardist Thor Erik Frivoll, drilltroppen

Utsikt over Den Røde Plass

Etter gårsdagens store triumf på den Røde plass, var det klart for dag nummer to. Under frokosten var det store temaet selvsagt gårsdagens drill, og om hvordan dagen kom til å utvikle seg. På dagsplanen stod bare avreise til sentrum 13.30 og drilloppvisning 20.00. Vi hadde rett og slett noe som hører til sjeldenhetene når man tjenestegjør i 3. Gardekompani. MASSE FRITID !

Etter frokost bar det opp til hotellrommet igjen for klargjøring av parade, M04, spitte, og ”chilltjænest”, som Sjt. Geber ville kalt det. Personlig tror jeg at vi hadde godt av denne fritiden for å komme litt til hektene igjen, etter noen dager med mye venting, og en del stress i hvert fall til tider.

På markedet utenfor hvileområdet selges det mange morsomme produkter, som denne lua

Etter en kort avmelding var det opplasting på buss, og turen til sentrum gikk selvsagt smertefritt. Vi har enda til gode å oppleve total trafikkork, som vi har blitt fortalt skjer ganske ofte her i øst. Og når sant skal sies har vi ikke ennå helt forstått trafikkreglene, så for hver dag som går, blir iallefall jeg mer og mer sikker på at det ikke finnes noen regler her. I hvert fall finnes det ingen fartsgrense, for å finne et fartsskilt her. Ja, da skal du lete lenge.  Vanlig etablering på hvileområdet ble gjort, og drill dro igjen opp til mausoleet for å hente våpenkassene. Til en forandring gikk det i dag veldig fort. Så det er tydelig at russerne har forstått hva rutiner er.

Alle steder kan brukes til å spitte beltet. Også foran hundrevis av tilskuere!

Etter etablering var det tid for lunsj. Vi kan enten velge å spise gratis på ”Gum”, eller vi kan velge å spise et annet sted for egne penger. I dag valgte jeg og en del andre å spise på ”Beverly Hills”. En meget koselig restaurant med ekstremt gode amerikanske hamburgere. Dekorasjonen på stedet er også kanskje morsom, i og med at du sitter og spiser i biler, og hele stedet minner om en hvilken som helst ”trailerrestaurant” i USA. Og når man i tillegg betaler bare 160 kroner for å bli stappa full av mat. Ja, da kan man virkelig ikke klage. Stedet anbefales på det sterkeste.

Etter lunsj var det trening, og i dag var vi virkelig tent. Det som skulle rettes på ble rettet på. Vi var gode på bakken og på våpen, og tempoet fra musikken var stødig. Etter en hard, men effektiv time var det tilbake til forberedelser før tattoo’en samt middag.

Det nærmeste vi gardister vil komme en rød løper. Ville tilstander utenfor hvileområdet!

Da vi senere på kvelden stilte opp på to rekker for å trekke opp til området hvor vi har innmarsj, begynte det så smått å regne. Dette satte likevel ingen demper på humøret. Etter en del oppvarming åpnet himmelen seg, og lynet kom også. Det var unikt, det var spesielt, og det var vått. Alt lå til rette for at dette kom til å bli en kveld vi aldri kom til å glemme.

Trening på "Den røde plass", for å få hver lille detalj på plass

Fremad, MARSJ! Innmarsjen begynner, regnet strier ned! Vi har våte våpen, våte instrumenter og våte uniformer, men samtidig føler vi en glede over at show nummer to har startet. Uten de aller største uhell, blir drillen gjennomført på en meget tilfredsstillende måte.

Til slutt repeterer jeg det Sjt. Geber sa til oss før vi gikk inn på drillbanen: ”Hør etter gutta, detta blir mæktig! Vi skal gå drill i rein, lyn og torden!» og i akkurat det han sier «torden», ser vi et lysglimt på himmelen med påfølgende *drønn*.

Gardist Håkon Mork og Thor Alexander Almelid med en av de italienske aktørene

Med den "originale" gardehatten fra Bersaglieri. En fra Fremmedlegionen er også med!

«You were the best!»

Tekst: Gardist Anette Ask, fløytist i musikktroppen

Vi forflytter oss med to rekker til Kreml

Dagen startet som normalt med frokost på hotellet, som er en ganske interessant affære i seg selv. Russerne er som nevnt i tidligere innlegg glad i søtsaker, og det gjelder frokosten også. Kaker og søte puddinger er vanlig kost, og man skal lete lenge for å finne salte brødtyper. Med en bit varm rosinpudding i munnen, satt jeg og snakket med mine medgardister.

Alt fra tattooen til maten ble diskutert. Men idet jeg skulle til å svelge den siste biten med rosinpudding, setter jeg den nesten i halsen idet jeg kikker opp på TVen, som befinner seg i restauranten. Det er oss. Oss i M70, på trening! Alles oppmerksomhet blir trukket mot skjermen i det jeg nærmest vifter med armene. Vi bryter alle ut i latter av seansen. Det er jo litt rart å komme på TV, for å ha måttet synge musikken vår, pga. at instrumentene ikke kom frem i tide. Kanalen viser noen få andre klipp, som får oss til å gi maten litt oppmerksomhet igjen, før vi dukker opp igjen!

Og igjen er vi i gang med vifting med armene, og oppmerksomheten er igjen satt mot skjermen. Her kommer det et nærmest majestetisk klipp fra generalprøven (en generalprøve som nærmest kan telle som en skikkelig tattoogjennomføring), der vi i full parade overbeviser russerne med ”Kalinka” til full jubel. Med nærmest frysninger nedover ryggen, er vi klare for en ny dag i Moskva. Dette var nemlig dagen for den første offisielle forestillingen, og vi skulle igjen prøve å vinne russernes hjerter.

Som vanlig satt vi oss på bussen inn til arenaområdet, som er lite uforutsigbar hver gang. Mye trafikk, litt mindre trafikk, høyt turtall, lavt turtall, bremsing, gassing og egenlagde filer… alt kan skje! Det gjelder også tidsbruken, men vi kom oss til arenaen i dag også. Inne på hvileområdet, som vi deler med franskmenn og sveitsere, måtte vi igjen etablere oss. Det er en jobb i seg selv, da vi må klatre over benker for å få hengt fra oss.

Vi lurte alle på hvor det egentlig ble av sveitserne. Plassene deres hadde stått tomme de forrige dagene, og egenlagde interne ryktene tilsa at de hadde avlyst det hele. Dette synes alle var skikkelig dumt, da spesielt trommegutta. Gutta fra Sveits er nemlig selveste ”Top Secret Drum Corps”.

Inne i en av salene i Kreml. Gull så lang øyet kunne se!

Det er et trommekorps våre trommegutter, og alle andre for så vidt, liker svært godt. Gleden var derfor stor da, på mystisk vis utstyret deres begynte å dukke opp. Vi hadde da akkurat vært på en guidet tur inn i det helligste av Kreml. Gull så langt øyet kunne se, er det jeg kan oppsummere det med! Svært overdådige saker!

Vi begynte også å skjønne hvorfor de kaller seg ”Top Secret”. Vi har til nå sett svært lite til dem, både i hvileområdet, teltområdet og andre steder. De har nærmest en tendens til å bare plutselig dukke opp til selve forestillingen. Ikke at dette kan begrunnes med mye dokumentasjon, da dette var vår (denne kontingentens) første opplevelse av dem. Men mellom vårt og deres nummer, var det noen som fikk litt tid til å slå an en prat før finalen.

Uansett, tilbake til vårt nummer. Etter gårsdagens generalprøve var vi klare for igjen å vise oss frem for russerne. Vi hørte fra teltområdet at stemningen ikke helt var på samme nivå som i går, men vi var ved godt mot likevel. Etter å stått oppstilt  i en time, var det vår  tur. Innmarsj i mørket var det første som skjedde. Lyssettingen på innmarsjen er nemlig slik at vi verken kan se hverandre, publikum eller særlig annet. Man må nærmest gå på ”feelingen”, men etter holdt og de første tonene av ”Norrlandsfärger” kommer flombelysningen på… det også til stor jubel fra publikum. Drills ”dominoeffekter” slo an hos publikum, før vi gikk over i ”Sigøynerkor” og ”Romeo og Julie”. Den gled så over i trommestuntet, med vårt publikumsfrieri.

Gardist Gunnar Navestad og en russisk soldat

Det er faktisk fantastisk morsomt å stå der og vente på reaksjonen. Idet publikum forstår hva som skjer, blir det nesten stille før de bryter ut i vill applaus og sang! Og da vi alle synger runde to, stilner det ikke akkurat på arenaen. Etter ”Riverdance”, kom det andre publikumsfrieriet vårt. Utmarsjen. Vår russiske sang til ”Farvel til en slavisk kvinne”. Bare forspillet fikk publikum til å ta av, og jeg er ikke engang sikker på om de faktisk hørte det vi sang over alt bråket.

Vel ute av ”banen”, kommer den ene guiden vår bort til meg og meddeler at vi uten tvil var favorittene her i kveld. Hun sa at stemningen i publikum før oss var nokså laber, men da vi kom var de plutselig på aktørens side. ”You were the best!”, avsluttet hun med sin russiske aksent.

Finalen var neste, og nå var også sveitserne med. De hadde ikke vært med på en eneste øvelse, men de skulle stå foran oss i formasjonen. Jeg tror ikke de fikk med seg så mye av hva vi faktisk gjorde, og på utmarsjen måtte vi nærmest bare marsjere rett inn i dem for å komme oss ut på riktig tid. Etter å ha kommet oss ut, løp alle ut i gatene for å kikke på restene av fyrverkeriet som hadde foregått bak oss hele tiden. Det er nesten litt frustrerende å ikke ha fått med seg noe så flott. Bare lyssettingen av katedralen er noe for seg selv!

Gardistene Torjus Rogstad Holm og Håkon Mork med spanske militærmusikere

Etter å ha kommet oss tilbake til hotellet, er det bare for oss å forberede en ny tattoodag her i Moskva. Uniformen og alt annet skal være på stell til i morgen, og vi gleder oss til å stjele flere hjerter!

Farewell Norway – Hello Russia!

Tekst og foto: Gardist Anette Ask, fløytist i musikktroppen

Endelig er vi på vei til Moskva

Det var nok litt ekstra kribling i magen denne søndagsmorgenen, enn det ville vært ved et ordinært oppdrag. Vi i 3. gardekompani skulle nemlig ut på et oppdrag som skiller seg ganske godt ut fra de andre vi har vært ute på dette året. Bussene sto klare utenfor leiren. Nå var det endelig tid for Russland, Moskva og ”Den Røde Plass”.  En tur alle har gledet seg til siden innrykk. Turen gikk selvfølgelig først til Gardermoen, og innsjekken gikk som smurt denne gangen også. Etter en svipptur innom taxfree-butikkene, gikk turen videre til gate’en der ”Moskva” lyste mot oss.

Vel plassert på flyet med paradehatt, belte og stridssekk, prøvde vi alle desperat å redde spittskoene våre ved å plassere beina på alle mulige ”smarte” måter. Noen var heldige, andre mer uheldige med plasseringen. Noe som endte med varierende nivå av ”spitshine” på begynnelsen av denne turen. Men, det meste kan fikses med litt tålmodighet.

Gardistene Wesenberg og Frivoll får tiden til å gå på flyplassen

Etter rundt 2,5 time i fly, landet vi på flyplassen i Moskva og en tropisk varme slo mot oss i det vi gikk ut av flyet. Det virket i hvert fall slik. 26 grader og sol, sto i sterk kontrast til hva vi reiste fra. Og det var nok flere som kom på at de hadde pakket helt feil sivile klær, igjen. Vi hadde nemlig hørt meldinger om regn. Men man skal ikke klage over godt vær!

Nede i bagasjeavhentingen ble vi møtt av russiske soldater i sin fineste uniform, med representanter fra tattooen Spasskaya Bashnya. Vi gardister som gikk ut av flyet først, og dermed møtte vertene først, fikk mange spørsmål om hvem som hadde høyest rang. Det var nemlig dem de helst ville hilse på. Vi viste dermed høflige videre til hvor de befant seg.

Kompanisjef Kapt. Bjørnar Brække blir ønsket velkommen på flyplassen i Moskva av russiske soldater

Etter litt offisiell hilsning, bar turen videre til bussene som skulle føre oss til hotellet. Med en russisk bussjåfør og en guide, ble vi ledet igjennom den ville Moskva-trafikken. Turen fra flyplassen var egentlig ikke særlig lang, hvis man tenker i kilometer, men turen ble lang likevel! Trafikken gikk svært sakte mye av tiden, og det så ut til at det var ganske tilfeldig hvordan veiene var lagt opp. Vi kom uansett frem til slutt, og da ventet det selvfølgelig litt …. mer venting.

Mange kikket litt skeptisk opp på hotellbygningen. Det var nok flere som hadde ventet seg noe litt annet. Men etter å ha sett all arkitekturen på vei fra flyplassen, var vi kanskje ikke overrasket likevel. Store høyblokker i kjent sovjetisk stil, der befolkningen i en gjennomsnittlig norsk by fint kunne fått plass. Det var ikke så annerledes med hotellet. Med over tjue etasjer, raget dette bygget høyt over bakken, men ganske gjennomsnittlig sammenlignet med bygninger rundt.

NK Garde, Major Roy Ottesen og Vakt- og paradesjef, Major Melan ble også ønsket velkommen

Overraskelsen var dermed stor da vi endelig fikk bevege oss inn i hotellet. Alle vet jo at som oftest lyver bilder av hotell på internett en smule, men her var det for det meste bare utsiden som løy. Så dette kan man nærmest sammenligne med frosken som ble til en prins! hehe! Fornøyde med ”ståa”, forberedte vi oss på middagen. I sivilt tøy fikk vi servert gulasj, fisk og andre retter med russisk vri. Også russiske kaker sto på bordet, og de måtte selvfølgelig de fleste prøve ut. Konklusjonen var at; Søtt var det!

Resten av kvelden var ”fri disp.”, så flere benyttet sjansen til å ta turen med metroen inn til kjernen av Moskva for å kikke på forskjellige severdigheter. Metroen var et kapittel for seg selv! Den raste så fort avgårde at vi nesten trodde den skulle lette fra skinnene. Og det var ikke pga. lyntogsteknologi for å si det på den måten.

En annen ting jeg kan nevne fra dagen er oppdagelsen av hvor vanskelig det er å være norsk-/engelsktalende i Russland. Ingen av skiltene er skrevet i kjente bokstaver for oss nordmenn, så vi priste oss lykkelige over vår egen gardist Roman Kval. Med sine russisk-kunnskaper guidet han oss igjennom byen og inn på de riktige stedene, og til slutt inn på hotellet igjen for natta.

Korporal Torjus Jøsendal, gardist Mikkel Næss Johansen og gardist Endre Hjelseng får tiden til å gå utenfor hotellet.

I morgen står ”Den røde plass” for tur, og trening til den store tattooen! Vi gleder oss, og håper alle dere der hjemme følger med på hva som skjer videre her på bloggen! Mange av dere foreldre og slektninger tar også turen til Moskva igjennom Gardistforeningen, så i den anledning vil vi ønske dere god tur til Moskva! Vi gleder oss til å møte dere alle!