Aspiranttroppen

Skal jeg prøve å forklare hvordan dagene i aspiranttroppen er, ender jeg ofte opp å beskrive det som en blanding mellom en barnehage og en sommerleir for sykelige overvektige – i den forstand at det er tett oppfølgning, og fokus på det fysiske.
Bilde

Bilde

Men før jeg begynner på hverdagen til aspiranttroppen, kan det være greit å forklare hva en aspiranttropp egentlig er. Det har seg nemlig slik at ikke alle kan bli en drillgardist. Man kan se på aspirantperioden som en uttaksperiode, en slags topping av det lokale fotballaget. Ingen i troppen har en plass i det som blir Drilltroppen 2014 før troppsjefen, sammen med resten av befalet, har bestemt seg for at vi er gode nok. Det kan bety at vi blir 40 mann – eller 16. Med dette i mente kan jeg trygt si at gutta i troppen gir alt, selv om vi kan trenge litt ekstra motivasjon under egentreninger på slutten av en ekstra hard dag.

Bilde

Men tilbake til hvordan dagene våre er: Som alle andre på Huseby Leir, starter dagen klokka seks, hvis man liker å sove lenge. Mange står opp en halvtime tidligere, så man har tid til en god frokost – og holde standarden som kreves av oss. Deretter er det inspeksjon av rom, før dagen begynner. Dagene er varierte, selv om de preges av Sluttet Orden, hvor det fokuseres på marsjteknikk og våpengrep, og fysisk fostring, militærets svar på gym. I FyFo legges det vekt på eksplosiv styrke og utholdenhet, to ting kommende drillgardister må mestre hvis vi vil bli så gode som vi må. Oppå dette har vi også feltleksjoner, så vi får en grunnleggende soldatutdaning. Det er tross alt vi som må vokte Gardeleiren hvis vaktgardistene får oppdrag utenfor. Vi lærer oss ting som å kamuflere oss riktig, hvordan beskytte et punkt mot inntrengere, rapportering og militær førstehjelp. Og ja — vi lærer å skyte også. 
Bilde

Bilde

Og nå spør du deg sikkert, hvis musikk har klart å pumpe ut et innlegg eller to i uka, hvorfor klarer ikke asprianttroppen det også? Som jeg sa tidligere, er troppen i en aspirantperiode. Derfor må vi stå på ekstra, og mellom evaluering av ferdigheter i Sluttet Orden, hvor bra vi ter oss, hvor bra vi vasker og hvor gode holdninger vi har har det rett og slett ikke vært tid til noen bloggpost. Dagene våre varer vanligvis til 20:00, og etter dette er det kveldsmat og jobbing med uniform, skap og sko som må gjennomføres. Det høres kanskje kjedelig ut, men jeg lover deg — når elleve gutter stryker for harde livet med musikk fra Løvenes Konge i bakgrunnen blir det faktisk overraskende morsomt. Det at vi ikke har lagt ut et innlegg før nå er så klart litt kjipt, men jeg lover at vi i asprianttroppen skal prøve å gi deg et litt bedre innblikk i hverdagen vår fremover.

Bilde

Tre av!
– Aspirant Eick

 

Vil takke gardist Rygh for bildene brukt i dette innlegget!

Å være et forbilde

Å komme hit/hvor det hele startet/så rart å være her.

For noen uker siden var jeg publikum på høstkonserten til mitt gamle skolekorps. Og fordi garderekruttene fortsatt har uniformsplikt, møtte jeg selvfølgelig opp i den flotte tjeneste-/permuniformen til garden, med musikktropp-lyren på brystet og blå kompanistripe på venstre skulder. Og, helt ærlig – jeg har aldri følt meg så kul. Eller så voksen. Folk jeg tidligere har spilt med i mange år, både i mitt eget skolekorps og i korpset som gjestet konserten, så på og behandlet meg helt, helt annerledes enn da vi spilte sammen for bare et par år siden. «Wow – sånn uniform vil jeg også ha!», «skal du ha sånn fin hatt med dusk på 17. mai?», «Hver gang korps kommer opp i en samtale på jobb nevner jeg at korpset vårt har en gardist i år» og særlig gledelig, «Kanskje jeg også skal i garden om noen år?» er noen av de kommentarene jeg kan ta med meg fra pausen i konserten. Det å være musikkgardist, og komme tilbake til skolekorpset mitt – hvor alle kjenner meg, og alle kjenner garden, og vet hva musikktroppen pleier å prestere, er en merkelig følelse. 

 Bilde

 (bildetekst: signalkorps og deler av hovedkorps under gardeoppstillingen på fredag – foreløpig i tjenesteuniform, paradeuniformen får vi først benytte når vi har blitt gardister. Foto: Garderekrutt Brekke)

Musikktroppen i HMKG er en av Norges fremste militære representasjonsavdelinger, og kjent for å være blant de beste i verden blant akkurat det vi driver med – musikk og drill. Vi representerer Norge i utlandet, og er en av de avdelingene i forsvaret flest kjenner til innad i landet. I løpet av det neste året er det vi, musikktroppen 2014, som skal jobbe hardt for å oppfylle denne rollen. Alle er vi veldig forskjellige, men det er én ting vi alle har til felles – Vi har alle bakgrunn i skolekorps (med unntak av én av oss, garderekrutt Våge, som kommer rett til dekket bord hva korps angår, og marsjerer sine første skritt i selveste garden). Mang en 17. mai har jeg marsjert i front av det lokale barnetoget i mer eller mindre kledelig uniform (tversoversløyfe føles litt teit nå når jeg har gardens paradeuniform hengende klar i skapet på Huseby), for så å sovne utslitt på sofaen en gang utpå ettermiddagen, til reprisen på Nrks 17.mai-sending, hvor selveste garden (det er fortsatt en rar tanke at jeg nå er en del av dette) var det absolutte høydepunktet. Blanke sko! Blanke horn! Taktfaste steg! Og drømmen om å en gang få gjøre det samme. Nå er jeg her. Og det hadde jeg ikke vært uten korps.

Bilde

(bildetekst: meg i korps for noen år siden –  på et helt annet nivå enn i garden. Vi spilte ikke utenat, for å si det sånn, og noteklypen min knakk rett før avmarsj – cue det fancy notestativet).

Musikktroppen finner sine gardister blant dem som har spilt i skolekorps fra de var små, og fortsatt med det etter at de andre sluttet til fordel for andre fritidsaktiviteter. Og det å ha garden der fremme, der oppe – som marsjerer og spiller på en måte man bare kan drømme om når man er ni år gammel og har så små hender at man ikke når instrumentets kvartventil, det bidro, i hvert fall for min del, til at man møtte opp på enda en øvelse, og enda en øvelse, og fortsatte i korps også på ungdomsskolen og gjennom videregående – til man en dag sitter der, fyller ut sesjon del 1, og ser at «spiller korpsinstrument» står oppført under «andre egenskaper/ferdigheter».Bilde

(Signalkorpset. «spiller korpsinstrument» i høyeste grad. Foto:  garderekrutt Brekke)

Og så, på søndag, i permuniform på konsert, opplevde jeg det fra den andre siden – å være en del av noe stort, et forbilde – og ha skikkelig blanke sko.

Bilde

bildetekst: skopuss skjer i pussedress, og helst på 0-plan. Foto: Garderekrutt Netland)

Garderekrutt Gabrielsen

Instrumentgruppe 1: Euphonium & Waldhorn

Vi skal nå begynne med noe nytt her på bloggen, nemlig å presentere de ulike instrumentgruppene vi har i musikktroppen. Framover vil det komme nye innlegg hvor soldatene i de ulike instrumentgruppene forteller om sitt instrument og deres personlige tjeneste. 

Først ut i denne bloggserien er to instrumentgrupper fra hovedkorpset;

Waldhorn og Euphonium.

Enkelthorn     Euphonium

Disse to instrumentgruppene er jo Musikkmajorens favorittgrupper, i alle fall når vi spiller bra, med varm og fin klang. Spesielt Waldhorn, som er «hjerte i korpset». På Waldhorn er vi fire stykker, tre jenter og en gutt: Gruppesjef Gardist Venæs fra Hegra i nærheten av Trondheim, Gardist Horn Opsahl fra Hadeland, Gardist Svanevik fra Smestad og meg selv, Gardist Hauglum fra Bergen. På Euphonium er de to gutter: Gruppesjef Gardist Ellevsen fra Trondheim og Gardist Langård fra Sørum.

 
Innad i gruppene er det godt miljø og vi hjelper til med transponeringer, toner, osv. Transponering er noe vi på Waldhorn har en del av, når vi får utdelt eb-stemmer istedenfor f-stemmer, men det var vi alle vant til fra før av, men litt hjelp er jo alltid greit å få. Stemmene vi spiller er også varierte og det finnes utfordringer, enten det er en solo eller hva det ellers måtte være. Men det er ikke «bare bare» å være hornist eller juffist i HMK Garden, det ligger jo masse arbeid bak, med tanke på musikken og SLO. En ting vi i alle fall har lært etter et par SLO økter og en del instrumentløft rikere, er at vi må huske å skru munnstykket godt fast. Så vi slipper den pinligheten, av å miste munnstykket på bakken, det er ikke noe kult. Men det har dessverre skjedd alt for mange ganger.

Walthorn og euphonium-folkene

Vi bor på samme rom begge gruppene, sammen med fire stykker på klarinett, og vi er blitt en fin og sammensveiset gjeng. Og siden oktober har vi også blitt mye mer selvstendig, disiplinert og lært masse om oss selv. Spillemessig har vi alle utviklet oss også, og vi på horn har i tillegg lært et av de stiligste hornløftene. Instrumentene vi har fått utlevert er gode og det er viktig at vi har pusset dem skikkelig før hver konsert, så dem er skinnende blanke. Dessuten må dem jo rengjøres innvendig også, innimellom. Vi har fått utdelt to instrumenter hver, et til konsert/øving og et til marsjering.

Gardist Svanevik pusser hornet før konsert.

Gardist Svanevik pusser hornet før konsert.

Undertegnede og Gardist Venæs har også fått utlevert begge av Gardens dobbelthorn, noe som gir en fin og varm klang, men som også er litt tyngre å spille på. For dere som ikke vet hva et dobbelthorn er, så er det et horn med dobbelt så mange rør, som et enkelt horn/vanlig horn. Dobbelthornene er i messing, men enkelthornene og euphoniumene er i sølv. Noe som ser skikkelig stilig ut når man marsjerer og alle instrumentene er lik farge.

Dobbelthorn

Dobbelthorn

Det er mange gode grunner til å spille Waldhorn eller Euphonium i Gardemusikken, vi anbefaler det på sterkeste. Ikke tenk på nerver rundt prøvespill eller at du ikke er god nok til å komme inn, jeg kan ærlig si at jeg og flere andre i gruppene var nervøse med tanke på prøvespill. Når vi kom på prøvespill ble vi møtt av både signal og hovedkorps dirigentene, som begge er forståelsesfulle og flinke, som bare vil deg det beste.

Så konklusjonen er altså: Søk musikktroppen som hornist eller juffist, du har ingenting å tape, du har heller noe å vinne!

Hilsen

Gardist Hauglum