Farvel til årets drillsesong

Tekst: Gardist Mari Berge Ommedal, fløytist i musikktroppen

Vi kikker opp mot arenaen på "Moscow Day", og venter på vår tur til å vise oss frem for presidenten

Så var den store dagen kommet, kontingentens siste oppdragsdag. Dagen hvor vi skulle ta ut de siste kreftene, den siste snerten, spille våre siste toner, gjøre våre siste håndgrep og synge slik at publikum fikk bakoversveis. Vi skulle nå vårt høydepunkt gjennom drillsesongen. Dette var dagen da alle timene vi har trent i plasthall og på x-plass skulle vise seg å være verdifull jobbing.

Reveljen var heldigvis litt senere enn de foregående dagene. På grunn av store sikkerhetstiltak rundt president Medvedevs tilstedeværelse på Moskva-dagen, var avreisetidspunktet fra hotellet noe usikkert. Men halv ti dro vi av gårde. Området rundt Den Røde Plass var nesten helt avsperret, og vi fikk derfor ikke kjøre buss helt inn dit vi pleide. Dermed var det bare å ta beina fatt gjennom metalldetektorer og forbi horder av sikkerhetsvakter. Vi hadde fått høre at ”Moscow Day” var noe tilsvarende 17. mai, men vi kunne trygt fastslå at det var en ganske stor kulturforskjell på dette området også.

Vi fikk omsider snakket med gutta fra "Top Secret Drum Corps"

Omsider kom vi oss inn på hvileområdet, og gikk i gang med puss og press, før vi skulle delta i markeringen på Den Røde Plass. I god gammeldags forsvarsstil, fikk vi to kontrameldinger på oppmøtetiden i løpet av 10 sekunder. I likhet med tidligere dager, ville russerne ha oss på plass ved teltene utrolig tidlig i forhold til når vi faktisk skal inn i ilden. Men, som Lt. Sørensen senere sa, jo mer bestemte russerne er, jo mer fleksible må vi være.

Vi i Musikktroppen fikk oss i hvert fall en god latter da noen drillgardister, i mangel på noe bedre å gjøre, gjorde en morsom og sterkt overdrevet immitasjon av SLO-eksersisen til vaktgardistene foran slottet.

Endelig var det vår tur til å sole oss i glansen av sola som hadde bestemt seg for å stikke innom. Ryktene tilsa at russerne hadde brukt tilsvarende teknologi som det kineserne brukte under Beijing-OL, til å ”fjerne/flytte” regnet. Det kunne selvfølgelig ikke være regn da presidenten skulle være tilstede. Ikke at man kan klage på sol!

Tribunene var fullsatte med elleville tilskuere. Da er det alltid morsomt å gå oppvisning! Innmarsjen til Musikktroppen ble noe annerledes enn normalt. Trommemarsjen var byttet ut med en småspesiell russisk poplåt om vennskap, som ble spilt over anlegget. Denne stod ikke helt i stil til det tradisjonelle uttrykket folk har av Garden.

Signaltrommeslagerne våre sammen med gutta fra "Top Secret Drum Corps", utenfor hvileområdet.

Da vi var på plass på Den Røde Plass, kunne hele Russland se Gardemusikken danse fra side til side på landsdekkende TV. Ifølge Lt. Sørensen i ettertid, hadde presidenten nikket anerkjennende, mens undertegnede følte seg som en komplett idiot. Etter hvert fikk vi selskap av en gjeng russiske jenter, som løp inn i blokka og danset med oss, før vi kunne rette på de noe skakke rekkene og rodene (forårsaket av dansingen, naturligvis), og kjøre i gang med Gardemarsj, slik at Drilltroppen kunne gjøre sin entré.

Stemningen var mildt sagt ellevill, og da vi fornøyd marsjerte ut til ”Farvel til en slavisk kvinne”, var det flere som gav oss stående ovasjoner og jubelrop.

Dermed var vår nest siste drill unnagjort, og vi kunne trekke oss tilbake til hvileområdet med et smil om munnen. På grunn av de mange sikkerhetstiltakene rundt presidenten, ble dessverre en utekonsert og kompanibildetaking foran St. Basil-katedralen avlyst. Vi fikk dermed uvanlig mye selvdisponert fritid. De fleste valgte å tilbringe dagen i sivilt, da kjendisstatusen begynte å bli litt slitsom.

Vi fant en butikk med vår barndoms beste kjeks. Dinosaurkjeksen. Særlig gardist Trond Vambeset var svært fornøyd!

Klokka kvart på ni var det oppmøte ved teltene i parade, for å ha vår siste peptalk med musikkmajoren. Det hadde ikke gått helt opp for undertegnende at vi skulle gå vår aller, aller siste drill noensinne før majoren begynte å sette ord på det hele. Det var med andre ord en del blandede følelser ute og gikk i troppen. Vi ble enige om at ”detta kænn oss!”, og om å ha det moro. Deretter gikk vi over i forberedelser. En del valgte å benytte anledningen til å ta lagsbilde med befal foran katedralen. Allerede på dette tidspunktet var det en del våte øyne å spore.

Så var det tid for tamburs peptalk. Han kunne meddele at han hadde snakket med Fenrik Paulsen, tidligere nestkommanderende i Musikktroppen. Han befant seg på daværende tidspunkt i et telt ut i skauen i øsende regnvær i forbindelse med krigsskoleutdannelsen han har begynt på.

Han sendte sine varmeste hilsener, og sa han skulle tenke på oss. Dette var ord som varmet godt da de fleste var enig om at han hadde fortjent å få gå sammen med oss på Den Røde Plass selv. I tillegg sa løytnanten noe som jeg gjerne vil sitere etter hukommelsen: ”Dette er altså deres siste drilloppvisning. Det er ikke sånn at den definerer hva vi har oppnådd gjennom året, men det hadde vært jævlig kult å avslutte på topp!”.

Det var ikke få tanker som gikk gjennom hodet da vi stilte opp, klare til innmarsj, for siste gang. I visshet om at en god del foreldre og familie var tilstede på tribunene, var det en god vitamininnsprøytning å høre at det var bra liv i publikum. Da sjefskakk, gardist Høkaas, ropte: ”For siste gang: Stikker…..OPP!”, kunne jeg kjenne adrenalinet strømme på. Jeg er sikker på at alle mine medgardister også kjente det. Vi var klare for å feie alle av banen, en siste gang.

En del av saxgruppa i teltet

Stokken gikk i været; og vi var i gang. Drillen gikk kjempebra, og det var med en vanvittig stolthet at i gikk av Den Røde Plass, for aller siste gang, med horder av norske flagg vaiende på tribunen. Med en gang vi kom inn under tribunen, kunne jeg høre litt forsiktig jubel, så tok stemningen helt av.

Det var en helt ubeskrivelig følelse å se alle sine medgardister, venner og venninner juble, gråte og klemme hverandre. De andre aktørene lurte nok på hva som gikk av oss. ”Kunne vi gått én til, Musikk!?”, ropte tambur, og vi svarte med et rungende: ”JA!”. Før vi rakk å summe oss ordentlig, var russisk TV på plass for å snakke med oss, og forberedelsene til finalen i gang.  ”Spasskaya Tower Music Festival” ble avsluttet med et fantastisk og heftig fyrverkeri, som vi ble stående og se på da vi var kommet ut fra arenaen.

Men, som sikkert mange vet; HMKG hviler aldri på sine lauvbær. Da fyrverkeriet var ferdig, bar det rett ned til hvileområdet for å starte pakkingen av dressposer, instrumenter og geværer. Deretter var det bare å sette seg på bussen tilbake til hotellet, men siden det var stor folkefest i byen, tok bussturen forferdelig mye lengre tid enn vanlig. Det var med andre ord en trøtt og sliten gjeng som ankom hotellet den natten. Selv om alle er enige om at tiden i Moskva har vært helt fantastisk, gleder nok de fleste seg til å komme hjem til norsk jord, og ikke minst norsk mat!

TV-innspilling og nest siste kveld på Den Røde Plass

Tekst: Korporal Torbjørn Råen, drilltroppen

Musikktroppen på TV-innspilling

Lørdag er en dag der man, i sivile grener, gjerne sover lenge, har frokost på sengen og gjerne får litt smårydding gjort, før lørdagskvelden lurer på kos og godterier. I 3. gardekompani var denne lørdagen ikke så langt annerledes enn akkurat dette. Etter en rolig morgen, med frokost på en av hotellets restauranter, stilte vi opp utenfor hotellet klar til avreise.

Klokken var omtrent halv elleve da vi ankom hvileområdet ved Den Røde Plass. Etter en lett etablering fulgte en «rydding» i drillprogrammet, i form av trening til ”Moscow day”. Dagens trening skulle etter planen vare i hele fire timer, men etter mye frem og tilbake, samt et heftig virvar av russisk meldingstjeneste, endte treningen etter bare 15 minutter. Selv om vi gardister i 3. gardekompani hadde sett fram til kvalitetstid med terpetrening, måtte vi da ta til takke med en ny porsjon fritid. Fritiden ble brukt til avslapping, kjente gardistaktiviteter som stryking og skopuss, en matbit, kanskje litt shopping, men også til besøk i selveste Lenins Mausouleum på den røde plass.

Vi hadde mange ganger beskuet denne kubeformede bygningen, som til tross for sin beskjedne størrelse satt sitt preg på den røde plass. Det var noe spennende, kanskje selv litt skremmende med Masouleet. Og nå skulle vi få muligheten til å besøke det. Dette også var en sjanse vi nødig ville unnvære, ettersom ryktene sa at han skulle kremeres til nyåret. Men et besøk til et slikt «maktkammer», kom selvsagt ikke uten instruksjoner. Bilder var strengt forbudt! Det var også snakking, og vi måtte bevege oss på en linje mens vi var der, og ikke stoppe opp et sekund.

Noen mørke trapper tok oss ned under jorden, gjennom små ganger tettere bevoktet enn amerikanske flyplasser etter 9/11. Omsider ankom vi kammeret der mannen lå, Sovjets far, mannen som trolig forandret et århundre. Siden sin død i 1924 hadde han ligget der, balsamert, forråtnet, men aldri glemt, og det var mildt sagt en overhengende følelse av underlegenhet når vi sirklet glasskisten han så prektig var plassert i. En opplevelse!

Senere på dagen var det også organisert en guidet busstur rundt i byen, der interesserte kunne få en mer grundig omvisning av denne imponerende byen. Flere gardister benyttet seg av denne, og lærte mye nytt og nyttig, men samtlige var nok likevel mer fokusert på kvelden, og vår fjerde oppvisning. Kunne vi toppe gårsdagen? Kunne vi bli litt bedre?

Avslapning og mingling i teltområdet

På ettermiddagen dro musikktroppen ut på et annerledes oppdrag enn det de har gjort de siste dagene. I TV-studioet i Russlands store TV-kanal 1, fikk vi sjansen til å dukke opp på et kjent underholdningsprogram, der både de og signalkorpset skulle være med. Det gav minner til noe av det første vi gjorde i paradeuniform, nemlig TV-innspillingen til «Litt av et liv» med Alex Rosén. Her fikk de gjøre det igjen, bare på russisk TV, og foran mange flere millioner seere. Major Nilsen dirigerte igjennom «Farvel til en slavisk kvinne», og det var mer enn nok til å blidgjøre produsentene i studioet.

Første fastpunkt etter dette var klokken kvart på syv, da russisk sikkerhetstjeneste jaget oss ut av vårt bekvemme hvileområde for en kontroll av området. Ryktene tilsa at vi skulle få selveste Putin, statsministeren i Russland, som publikum denne kvelden. Da skal gjerne alt være sjekket litt grundig. Nødig ville de ha eksplosiv skokrem, eller brennbare bomullsdotter slengende rundt i en slik anledning… Derfor ble de siste timene før oppvisningen tilbragt ved teltområdet, der vi fikk mulighet til å mingle med de andre deltakerne. Kanskje tralle en sang, samt forberede oss på en enda bedre gjennomføring. Store telt er slått opp her for hver delegasjon som deltar på arrangementet, og undertegnede kan i alle fall melde om god stemning i det norske teltet før innmarsj.

Klokken nærmet seg 22, tiden Norges, og 3. gardekompani’s bidrag til festivalen skulle i ilden, og etter god oppvarming og gode forberedelser var vi sulten på resultater. Med Putin blant publikum (fortsatt rykter, det ble aldri bekreftet), samt langtreisende foreldre, og store nyoppriggede filmkameraer rundt arenaen, kunne man ikke si noe på motivasjonen. Dette skulle bli bra! Stokken gikk (tegn for «fremad marsj»), og nypussede paradesko smalt på takt i brosteinen. Drillen var i gang,

Etter forestillingen tok befal oss tilbake til det da gjenåpnede hvileområdet, og det gikk ikke mange strakser før vi var skiftet, hadde ryddet utstyr, og satt på bussene tilbake til vårt kjære Hotel Salut.

Ikke mye var sagt om dagens drill, men ansikter og kroppsspråk fra de som hadde bevitnet det tydet godt. Mistankene fikk vi bekreftet ved ankomst til hotellet. «Det er ikke annet å si en mange tomler opp!»

Vi toppet gårsdagens suksess og gjorde det litt bedre. Med et kort klapp på skulderen, dro fornøyde gardister til sengs med hodet fylt av gode tanker, samt ønsker om stadig forbedring. Søndagen, og de to siste mulighetene til dette ventet ved neste soloppgang.

En uforglemmelig kveld på Den Røde Plass

Tekst: Gardist Thor Erik Frivoll, drilltroppen

Utsikt over Den Røde Plass

Etter gårsdagens store triumf på den Røde plass, var det klart for dag nummer to. Under frokosten var det store temaet selvsagt gårsdagens drill, og om hvordan dagen kom til å utvikle seg. På dagsplanen stod bare avreise til sentrum 13.30 og drilloppvisning 20.00. Vi hadde rett og slett noe som hører til sjeldenhetene når man tjenestegjør i 3. Gardekompani. MASSE FRITID !

Etter frokost bar det opp til hotellrommet igjen for klargjøring av parade, M04, spitte, og ”chilltjænest”, som Sjt. Geber ville kalt det. Personlig tror jeg at vi hadde godt av denne fritiden for å komme litt til hektene igjen, etter noen dager med mye venting, og en del stress i hvert fall til tider.

På markedet utenfor hvileområdet selges det mange morsomme produkter, som denne lua

Etter en kort avmelding var det opplasting på buss, og turen til sentrum gikk selvsagt smertefritt. Vi har enda til gode å oppleve total trafikkork, som vi har blitt fortalt skjer ganske ofte her i øst. Og når sant skal sies har vi ikke ennå helt forstått trafikkreglene, så for hver dag som går, blir iallefall jeg mer og mer sikker på at det ikke finnes noen regler her. I hvert fall finnes det ingen fartsgrense, for å finne et fartsskilt her. Ja, da skal du lete lenge.  Vanlig etablering på hvileområdet ble gjort, og drill dro igjen opp til mausoleet for å hente våpenkassene. Til en forandring gikk det i dag veldig fort. Så det er tydelig at russerne har forstått hva rutiner er.

Alle steder kan brukes til å spitte beltet. Også foran hundrevis av tilskuere!

Etter etablering var det tid for lunsj. Vi kan enten velge å spise gratis på ”Gum”, eller vi kan velge å spise et annet sted for egne penger. I dag valgte jeg og en del andre å spise på ”Beverly Hills”. En meget koselig restaurant med ekstremt gode amerikanske hamburgere. Dekorasjonen på stedet er også kanskje morsom, i og med at du sitter og spiser i biler, og hele stedet minner om en hvilken som helst ”trailerrestaurant” i USA. Og når man i tillegg betaler bare 160 kroner for å bli stappa full av mat. Ja, da kan man virkelig ikke klage. Stedet anbefales på det sterkeste.

Etter lunsj var det trening, og i dag var vi virkelig tent. Det som skulle rettes på ble rettet på. Vi var gode på bakken og på våpen, og tempoet fra musikken var stødig. Etter en hard, men effektiv time var det tilbake til forberedelser før tattoo’en samt middag.

Det nærmeste vi gardister vil komme en rød løper. Ville tilstander utenfor hvileområdet!

Da vi senere på kvelden stilte opp på to rekker for å trekke opp til området hvor vi har innmarsj, begynte det så smått å regne. Dette satte likevel ingen demper på humøret. Etter en del oppvarming åpnet himmelen seg, og lynet kom også. Det var unikt, det var spesielt, og det var vått. Alt lå til rette for at dette kom til å bli en kveld vi aldri kom til å glemme.

Trening på "Den røde plass", for å få hver lille detalj på plass

Fremad, MARSJ! Innmarsjen begynner, regnet strier ned! Vi har våte våpen, våte instrumenter og våte uniformer, men samtidig føler vi en glede over at show nummer to har startet. Uten de aller største uhell, blir drillen gjennomført på en meget tilfredsstillende måte.

Til slutt repeterer jeg det Sjt. Geber sa til oss før vi gikk inn på drillbanen: ”Hør etter gutta, detta blir mæktig! Vi skal gå drill i rein, lyn og torden!» og i akkurat det han sier «torden», ser vi et lysglimt på himmelen med påfølgende *drønn*.

Gardist Håkon Mork og Thor Alexander Almelid med en av de italienske aktørene

Med den "originale" gardehatten fra Bersaglieri. En fra Fremmedlegionen er også med!

«You were the best!»

Tekst: Gardist Anette Ask, fløytist i musikktroppen

Vi forflytter oss med to rekker til Kreml

Dagen startet som normalt med frokost på hotellet, som er en ganske interessant affære i seg selv. Russerne er som nevnt i tidligere innlegg glad i søtsaker, og det gjelder frokosten også. Kaker og søte puddinger er vanlig kost, og man skal lete lenge for å finne salte brødtyper. Med en bit varm rosinpudding i munnen, satt jeg og snakket med mine medgardister.

Alt fra tattooen til maten ble diskutert. Men idet jeg skulle til å svelge den siste biten med rosinpudding, setter jeg den nesten i halsen idet jeg kikker opp på TVen, som befinner seg i restauranten. Det er oss. Oss i M70, på trening! Alles oppmerksomhet blir trukket mot skjermen i det jeg nærmest vifter med armene. Vi bryter alle ut i latter av seansen. Det er jo litt rart å komme på TV, for å ha måttet synge musikken vår, pga. at instrumentene ikke kom frem i tide. Kanalen viser noen få andre klipp, som får oss til å gi maten litt oppmerksomhet igjen, før vi dukker opp igjen!

Og igjen er vi i gang med vifting med armene, og oppmerksomheten er igjen satt mot skjermen. Her kommer det et nærmest majestetisk klipp fra generalprøven (en generalprøve som nærmest kan telle som en skikkelig tattoogjennomføring), der vi i full parade overbeviser russerne med ”Kalinka” til full jubel. Med nærmest frysninger nedover ryggen, er vi klare for en ny dag i Moskva. Dette var nemlig dagen for den første offisielle forestillingen, og vi skulle igjen prøve å vinne russernes hjerter.

Som vanlig satt vi oss på bussen inn til arenaområdet, som er lite uforutsigbar hver gang. Mye trafikk, litt mindre trafikk, høyt turtall, lavt turtall, bremsing, gassing og egenlagde filer… alt kan skje! Det gjelder også tidsbruken, men vi kom oss til arenaen i dag også. Inne på hvileområdet, som vi deler med franskmenn og sveitsere, måtte vi igjen etablere oss. Det er en jobb i seg selv, da vi må klatre over benker for å få hengt fra oss.

Vi lurte alle på hvor det egentlig ble av sveitserne. Plassene deres hadde stått tomme de forrige dagene, og egenlagde interne ryktene tilsa at de hadde avlyst det hele. Dette synes alle var skikkelig dumt, da spesielt trommegutta. Gutta fra Sveits er nemlig selveste ”Top Secret Drum Corps”.

Inne i en av salene i Kreml. Gull så lang øyet kunne se!

Det er et trommekorps våre trommegutter, og alle andre for så vidt, liker svært godt. Gleden var derfor stor da, på mystisk vis utstyret deres begynte å dukke opp. Vi hadde da akkurat vært på en guidet tur inn i det helligste av Kreml. Gull så langt øyet kunne se, er det jeg kan oppsummere det med! Svært overdådige saker!

Vi begynte også å skjønne hvorfor de kaller seg ”Top Secret”. Vi har til nå sett svært lite til dem, både i hvileområdet, teltområdet og andre steder. De har nærmest en tendens til å bare plutselig dukke opp til selve forestillingen. Ikke at dette kan begrunnes med mye dokumentasjon, da dette var vår (denne kontingentens) første opplevelse av dem. Men mellom vårt og deres nummer, var det noen som fikk litt tid til å slå an en prat før finalen.

Uansett, tilbake til vårt nummer. Etter gårsdagens generalprøve var vi klare for igjen å vise oss frem for russerne. Vi hørte fra teltområdet at stemningen ikke helt var på samme nivå som i går, men vi var ved godt mot likevel. Etter å stått oppstilt  i en time, var det vår  tur. Innmarsj i mørket var det første som skjedde. Lyssettingen på innmarsjen er nemlig slik at vi verken kan se hverandre, publikum eller særlig annet. Man må nærmest gå på ”feelingen”, men etter holdt og de første tonene av ”Norrlandsfärger” kommer flombelysningen på… det også til stor jubel fra publikum. Drills ”dominoeffekter” slo an hos publikum, før vi gikk over i ”Sigøynerkor” og ”Romeo og Julie”. Den gled så over i trommestuntet, med vårt publikumsfrieri.

Gardist Gunnar Navestad og en russisk soldat

Det er faktisk fantastisk morsomt å stå der og vente på reaksjonen. Idet publikum forstår hva som skjer, blir det nesten stille før de bryter ut i vill applaus og sang! Og da vi alle synger runde to, stilner det ikke akkurat på arenaen. Etter ”Riverdance”, kom det andre publikumsfrieriet vårt. Utmarsjen. Vår russiske sang til ”Farvel til en slavisk kvinne”. Bare forspillet fikk publikum til å ta av, og jeg er ikke engang sikker på om de faktisk hørte det vi sang over alt bråket.

Vel ute av ”banen”, kommer den ene guiden vår bort til meg og meddeler at vi uten tvil var favorittene her i kveld. Hun sa at stemningen i publikum før oss var nokså laber, men da vi kom var de plutselig på aktørens side. ”You were the best!”, avsluttet hun med sin russiske aksent.

Finalen var neste, og nå var også sveitserne med. De hadde ikke vært med på en eneste øvelse, men de skulle stå foran oss i formasjonen. Jeg tror ikke de fikk med seg så mye av hva vi faktisk gjorde, og på utmarsjen måtte vi nærmest bare marsjere rett inn i dem for å komme oss ut på riktig tid. Etter å ha kommet oss ut, løp alle ut i gatene for å kikke på restene av fyrverkeriet som hadde foregått bak oss hele tiden. Det er nesten litt frustrerende å ikke ha fått med seg noe så flott. Bare lyssettingen av katedralen er noe for seg selv!

Gardistene Torjus Rogstad Holm og Håkon Mork med spanske militærmusikere

Etter å ha kommet oss tilbake til hotellet, er det bare for oss å forberede en ny tattoodag her i Moskva. Uniformen og alt annet skal være på stell til i morgen, og vi gleder oss til å stjele flere hjerter!

Full Dress Rehearsal

Tekst: Gardst Einar Marius Hjellestad Martinsen, drilltroppen

Gardist Hanne Heen og korporal Anne Gro Huseby med noen av de italienske aktørene

Det var heldigvis sen frokost på hotellet i dag. De fleste av oss gardister var nok slitne etter en svært lang dag i går, men det var også knyttet stor spenning til dagen i dag. Det var klart for generalprøve, og ryktene ville ha det til at det skulle være publikum tilstede. Musikktroppen hadde endelig fått instrumentene sine, og det var klart for å begynne å drille på skikkelig vis.

Jørgen Olsen Finvik med katedralen i bakgrunn

Avreise fra hotellet var i dag satt til 09.45, så det var god tid til å spitte, stryke, pusse og få i seg næring til en ny dag. Det har vært problemer for mange å venne seg til den nye maten, og spesielt siden det ikke er noe særlig med brød til frokost. Uvant for nordmenn, men også litt av sjarmen med det å være på reise. Etter en rolig start på dagen bar det videre med retning ”Den røde plass”. For musikktropp bar det rett til instrumentuttak, mens drill skulle finne våpnene sine. Første del av treninga var finaletrening, noe som innebar mye venting, og relativt lite trening i forhold til det vi er vant til. Det er likevel nyttig, siden dette er nytt for oss og dermed ting vi må ta på sparket. Dessuten er det god tid til å bli kjent med de andre aktørene. Under ventetida er det for eksempel populært for drilltropp og slå av en prat med både russere og drillerne fra Jordan. Det ble også tid til utveksling av ulike håndgrep. I tillegg er det god tid til å beundre arkitekturkunsten i byen. Store bygninger belagt med gull og flotte farger finnes overalt.

Gardister og noen av de russiske soldatene

Etter finaletreninga gikk vi tilbake til hvileområdet, og der var det bare å sette i gang med utlevering av diverse materiell som var ankommet Moskva. For mange ble det et hjertelig gjensyn med arbeidsuniformen M-04. Vi trengte ikke lenger å trene i permuniformen M-70. Også paradeuniformen var på plass, og denne måtte selvsagt være i henhold til kveldens generalprøve (Full Dress Rehearsal). Det betydde stryking, spitting og pussing. Dessverre var det svært få stikkontakter, så det ble mye stress for at alle skulle få gjort sitt. Senere på dagen gikk strømmen også, så man kan si at det er litt uvante forhold med tanke på strykerommet på Huseby leir. Når man var ferdig med paraden, var det fritt frem for å utforske Moskva. Etter en stund blir man vant med alle blikkene, men det er fortsatt litt spesielt å være et ettertraktet fotoobjekt for energiske turister.

Drilltrening på "Den røde plass"

Senere på dagen var det klart for en ny full gjennomføring av tattoo-programmet, og vi gjennomførte en god drill. Det gjenstod bare litt fritid og en middag før vi igjen stod klar til innmarsj, men denne gangen i full parade. Det var blitt mørkt i Moskva, og de elleville lysshowene som finnes på de fleste bygninger var på sitt beste da vi satte avgårde ut på arenaen. Det var så godt som fullt på tribunene, og publikum hadde god stemning fra start av. Spesielt eksploderte arenaen etter trommestuntet, som denne gangen har lagt inn felles russisk ”Kalinka-sang” som et publikumsfrieri. Det var et vanvittig adrenalinsjokk å være ute på arenaen foran så mange mennesker, og spesielt når vi blir tatt så godt imot. Publikum likte det, og de viste det også ved flere anledninger. Etter drillen var det klart for finale, som egentlig bare innebærer å stå i ro, og ta seg best mulig ut.

Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Det var ikke tid til noe tidstap etter at generalprøven var ferdig, selv om de fleste var ganske langt oppe etter å smakt litt på «tattoo-rusen». Etter å ha levert inn våpen bar det nok en gang ned til hvileområdet, og på veien ned skjedde det en liten spesiell episode: Vi ble gående på to rekker blant publikum som hadde vært tilstede, og plutselig så vi at de stoppet og klappet for oss mens vi gikk forbi. Selv fikk jeg gåsehud, og jeg tviler på at jeg var den eneste. En liten smak av ”popstjernelivet”, akkurat slik vi drømte om da vi stod og lærte oss vendinger under aspirantperioden.

Med lyssetting blir katedralen enda flottere!

Vårt første møte med Den Røde Plass

Tekst: Gardist Daniel Gullerud, klarinettist i musikktroppen

Første møte møtet med arenaområdet

Denne dagen startet veldig rolig for oss, men dette ble aldri noen rolig dag. Vi var veldig ivrige på å få se en del av tattoo-sirkuset. Etter at vi hadde fått etablert oss på vårt hvileområde, som befinner seg i et plastbelagt museum (de tar ingen sjanser her i Russland, – og som en tilleggsopplysning kan jeg nevne at man får 10 000 rubler i bot for å lene seg mot veggen), bar det straks avsted for en liten matbit, før det braste avgårde til ”Den røde plass” for å ta våre første skritt.

Storøyde kikket vi opp på dette ”pepperkakehuset” av en bygning. Tenk at vi skulle få gå drill her! Ganske utrolig, og for en avslutning! Den røde plass bød på utfordringer, men ingen for stor for oss. Litt ujevn og glatt brostein er en tilvenning, mer enn et problem. Rett etter drilltreningen ventet en liten samling med musikkmajoren, hvor de to frasene i ”Kalinka” skulle perfeksjoneres og finpusses. En liten samtale med våre russiske ledsagere kom også teksten helt på plass, selv om vi følte vi hadde relativt kontroll. Dette er vi trygge på at russerne kommer til å sette pris på.

Her er drilltroppen klar for SLO-trening på "Den røde plass" i permuniformen M70.

Vi var også så heldige at det sto fritid på programmet for oss, og alle benyttet derfor anledningen til å sjekke ut de små markedene og kjøpesentrene i nærheten av ”Den røde plass”. Begge deler var opplevelser i seg selv. Alt fra svært eksklusive merkebutikker, til billige boder med morsomme kjente russiske produkter.

Katedralen gjør seg godt som bakteppe for tattooen

Kvelden kom, og det ble tid for finaletrening. Det er da man virkelig merker at man er på tattoo. Meldinger flyr i hytt og gevær, og da verken tattooleder eller dirigent snakker engelsk, blir det noe kaotisk. Men vi kom oss igjennom, og da kunne kvelden komme. Vi kan nok si at det var en gjeng med slitne gardister som krøp i seng denne kvelden!