Innspilling store studio

Etter en ellers ordinær torsdagsmorgen i slutten av februar var det duket for at vi i gardemusikken skulle få kjenne litt på følelsen av å spille en seks timers lang konsert. Anledningen var at NRK hadde invitert oss ned til Store Studio for å spille inn noen av stykkene på repertoaret vårt. Det var en veldig artig opplevelse, men den krevde både stor tålmodighet og en imponerende mengde konsentrasjon.

Store studio 2.4

For mange var det en ny opplevelse å spille med mikrofoner på alle kanter // Foto: musikkgardist Goa

Vi startet dagen med å innvie våre nye grønne pakksekker og stille opp ved bussene som skulle ta oss ned til NRKs hovedkontor på Marienlyst. Det har aldri vært så enkelt å få med seg instrumenter, noter, matpakker og all annen utrustning som trengs når vi skal ut på våre «skarpe» oppdrag. Men materiellkontrollen disse sekken ga oss kunne ikke forhindre at de aller fleste satt på bussen uten sine egne instrumenter. Vi konkluderer med at det var spenningen som gjorde at alle havnet på feil buss.

Vel nede på Marienlyst fikk vi gjenforent oss med utstyret vårt og var klare til å ta fatt på dagens utfordring. Vi ble vist inn i Store Studio, og fikk oppgitt dyrebar informasjon om hvor toalettet og kaffemaskina var å finne. Kaffemaskina var for øvrig plassert inn gjennom en gang, opp to trapper og inn i et lite bøttekott, og da vi endelig fant den var det enkelte som fikk erfare at det ikke fantes mer kakaopulver i maskina. Men ikke at janitsjarbesetningen fikk så mye tid til å ta seg en kopp kaffe. Arbeidet ble satt i gang umiddelbart etter oppakking og oppvarming, for det var mer en nok som skulle gjøres i løpet av dagen. I tillegg til dirigent major Bogetvedt fikk vi uvurderlig hjelp fra Kjell Martinsen som greide å videreformidle akkurat de tilbakemeldingene vi trengte.

Store studio2.1

Festmusik der Stadt Wien er et stykke som låter best når hele troppen er med // Foto: musikkgardist Goa

Blant stykkene som vi spilte inn finner vi blant annet Africa: Ceremony, Song & Ritual som er et spennende stykke med mange ingredienser. Spesielt kanskje i slagverk, der blant annet signaltrommeslagerne fikk spille på afrikanske trommer og tømmerstokker. Et annet utfordrende stykke var satsen Jupiter fra Gustav Holst sin suite Planetene. Det er et av de lengre stykkene vi spiller, der svært mye skal klaffe for at det skal bli optimalt. Mange sitter nok igjen med følelsen av at vi jukset mye, da vi i stor grad gikk for klipp-og-lim-taktikken. Å spille inn Bruremarsj fra Seljord var også en spennende opplevelse, da dette er et stykke vi synger. Det var også litt behagelig å få hvilt leppene litt for de i janitsjarkorpset. Signalkorpset derimot skal ha all ære for å ha vært så tålmodige som de var. I tillegg til å delta på 3 stykker sammen med janitsjarbesetningen fikk de spilt inn et stykke på egenhånd. Dette var Signalmarsj nr. 2 som er skrevet av kaptein Caspersen.

Store studio2.2

Under innspillingen til signalkorpset fikk janitsjarkorpset er liten pause // Foto: musikkgardist Goa

Mens noen fikk en relativt rolig dag, så var det en utholdenhetstest uten like for noen av musikerne i korpset. Vi hadde fått mer enn nok motivasjonstaler om at mikrofoner ikke lyver, og at det vi presterte i dag vil følge oss på lydspor resten av livet. Da er det ikke rart at alle var veldig innstilt på å gjøre sitt aller beste, noe som etter hvert tærer på kreftene når man sitter på det som føles som innspilling nummer tusen etter fem timer med maksimal konsentrasjon. Litt pause hadde vi selvfølgelig, som lunsj for eksempel. Dessverre fikk vi høre at på grunn av vinterferien så var det sannsynligvis ikke så mange kjendiser i kantina som vi kunne tenkt oss. I realiteten ville det nok likevel kanskje ha vært oss som var det store øyenfanget i lunsjen den dagen, da et flere titalls vernepliktige plutselig invaderte kantina og okkuperte alle de ledige sitteplassene vi kunne finne.

En gruppe som virkelig burde trekkes fram denne dagen er vår fantastiske lastegjeng og flere medhjelper som etter endt innspilling ikke fikk vært med på den første bussen tilbake til Huseby leir. Vi hadde veldig dårlig tid før middag, men alt materiell og utstyr måtte likevel være rigget ned før vi kunne forlate Store Studio. Det er imponerende hvor effektiv en musikkgardist kan være når det er snakk om å rekke mat, eller spørs om den egentlige motivasjonen kanskje var leksjonen i sluttet orden som vi endte dagen med?

 

Store studio

Etter endt innspilling var det mye som måtte rigges ned // Foto: musikkgardist Goa

Resultatet av dagens innsats skal etter hvert spilles av på Rune Alstedts radioprogram Messing og treblås. Vi fikk veldig god tilbakemelding på arbeidet vårt, så derfor er vi invitert tilbake i august for å fullføre det vi begynte på. Dette vil forhåpentligvis til slutt ende opp i et album med musikken vi spiller i denne kontingenten. Dette gleder vi oss masse til at alle skal få høre.

-Musikkgardist Wold og musikkgardist Weidemann

Festkonsert

Etter bare 4 måneder i Hans Majestet Kongens Garde var tiden kommet for et av årets største høydepunkter, nemlig festkonserten. Konserten hvor musikkgardistene skal prestere sitt beste og drillgardistene vise seg frem for aller første gang. At det hele foregår i Oslo konserthus som filharmonien vanligvis holder til i, og at salen rommer hele 1400 publikummere hjelper ikke akkurat på nervene!

Tidligere samme uke dro hele kompaniet ned til konserthuset. Dette gjorde vi for å forberede oss mentalt på det som sto oss i vente, men også for å legge en demper på nervene. Resten av uka bestod forberedelsene av belte- og sko-spitting, samt stryking av diverse uniformer og andre ting som måtte til for at alt skulle skinne.

Da dagen for festkonserten kom og alle forberedelser hadde blitt gjort, dro vi ned til konserthuset for andre gang. Vi hadde hele dagen til rigging og lydprøver, noe som var første gang. Vanligvis er det bare satt av en til tre timer med forberedelser før en konsert.

Festkonsert_Makker

Makkertjeneste er en viktig del av hverdagen til gardistene. // Foto: Gardist Sørensen

Konsertmesteren Åse Håtveit var en av de som kanskje fikk føle litt mer på presset enn de andre. Festkonserten er tross alt en av de viktigste konsertene vi kommer til å ha i løpet av vår førstegangstjeneste.

– Som konsertmester har jeg en del oppgaver både når vi reiser på oppdrag og på leir i Oslo. Bortsett fra å sette stemmetonen kl. 09:27 hver dag før musikkøvelsen er jeg den som skal ha en viss kontroll på det musikalske i marsj og konsert-sammenheng. Det vil si at jeg samarbeider tett med musikkmajoren og kan påvirke beslutninger rundt musikken.

Det er først når vi reiser ut på oppdrag at de ordentlige oppgavene begynner. Det første som skjer når vi ankommer konsertlokalet er at jeg går inn til scenen sammen med gruppeleder og begynner å rigge klart til hele korpset. Stoler skal plasseres, notestativer skal opp, standarter skal strykes og tiden er ofte knapp.

Denne konserten har vi forberedt oss til siden innrykk. Festkonserten i konserthuset ligger blant de største høydepunktene vi har i løpet av dette året! Forberedelsene har derfor startet fra dag én. Det rent musikalske er en ting, men det å få 80 mann til å vite hva en skal gjøre, hvor en skal være til riktig tid og hvilke oppgaver man har for å hjelpe til, samt ikke stå i veien – det er ikke gjort på en dag! De rutinene vi har opparbeidet oss fra innrykk er gull verdt når en skal prestere.

Når vi kom til konserthuset tok vi det like seriøst som et hvilket som helst oppdrag. Denne innstillingen ønsker vi å ha uansett om vi spiller i konserthuset eller i en sliten gymsal på leir. Når vi tidligere har vært gjennom et par konserter kjenner vi rutinene, så nervene er ikke like ute å kjøre. Dette tror jeg hjelper hele troppen til å få ned pulsen, tross et stort publikum og tidenes scene.

Når det gjelder nerver syns jeg det er utrolig kjekt å ha masse å gjøre før konserten. Det får tankene over på helt andre ting! Ettersom vi har spilt mye av repertoaret fra før, er det ikke nødvendigvis å haste-øve på de litt vanskelige partiene som kanskje ikke sitter 100%, som er den beste ideen. Stykkene er spilt før, og noen spenningsmomenter er jo alltid kjekt å ha med i en konsert – hvis ikke hadde det blitt litt kjedelig.

Selv har jeg aldri spilt en slik type konsert før, og det var mange som hadde høye forventninger. Fremdeles var jeg så trygg på at det jeg selv skulle prestere og det vi som musikktropp skulle fremføre ville bli noe publikum likte, på tross av et par feil toner her og der.

Da vi skulle til å spille Valdresmarsj som siste ”offisielle nummer”, slo det meg at konserten hadde gått ekstremt fort! Skulle virkelig ønske at den hadde vart litt til, for det var helt fantastisk å spille for et slikt positivt og blidt publikum. Selve konserten følte jeg gikk kjempebra! Vi storkoste oss, publikum koste seg, dirigenten smilte fra øre til øre, drillgardistene gjennomførte uten å dette ned fra det bittelille platået, ingen besvimte grunnet trangt belte, visse toner ble plassert på nye steder, bilder med røde musikkgardister og masse dobbelthaker ble tatt, og noen notestativ gikk i bakken. Det syns jeg er oppskriften på en fantastisk konsert! Fy søren så gøy!

20180210_201830-1810288770.jpg

Sammen med drilltroppen, gjorde musikktroppen sin største konsert hittil i år.  // Foto: Ledende menig Finpå

 

– Musikkgardist Håtveit

Høydepunktet for oss, musikkgardist Lauritzen og Munch- Møller, var soleklart nummeret før pausen, nemlig marsjen Arnhem. Dette var første gang i 2018 at hele kompaniet, både musikk- og drilltroppen, skulle få fremføre sammen for et publikum. Drillgardist Jenssen var en av de som fikk kjenne på hvordan det var å framføre militær eksersis foran et publikum for aller første gang.

Ettersom dette var første gang vi skulle fremføre foran noen andre enn vårt befal og instruktører, falt nok de fleste i en grop av nervøsitet og spenning. Ingen av oss har drevet med militær eksersis før. Allerede etter bare noen måneder inn i tjenesten var tiden kommet for første oppvisning. Men etter at «wow-faktoren» og sjokket om at «dette skjer» avtok, ble jeg veldig gira og svært positivt innstilt.

En hel uke ble avsatt til innøving av festkonsertdrillen. Desto mer vi øvde, desto sikrere ble man og nervøsiteten forsvant litt etter litt. På selve konsertdagen kom noen av nervene tilbake, men adrenalinet som pumpes før en slik opplevelse gjør at sansene skjerpes betraktelig. Dette gjorde at vi nesten glemte alt annet utenom musikken, tellingen og våpenhåndgrepene. Den følelsen vi fikk rett før dørene åpnet seg inn til konsertsalen og vi visste at det endelig var vår tur til å marsjere inn, var helt ubeskrivelig.

Som sagt brukte vi en uke på innlæringen av festkonserten, noe som kanskje høres lite ut. Men det er mer enn nok tid for en såpass kort drill. For å gjøre oss forberedt på det å ha publikum til stedet fant befalet på flere ting å gjøre. De lyste med mobiler, lagde lyder med metall og annet støy. Uventede hendelser ble altså utført slik at vi ikke skulle bli lett distrahert på festkonserten.

På kveldstid fylte vi lagsrommene med marsjen Arnhem på ”repeat” så mange ganger at man nesten ble lei. I selve konserthuset ble mye av tiden brukt på å visualisere drillen, og for å stresse ned koblet mange av oss av med annen musikk på øret. I mens ble den siste finishen på uniformen gjort, enten det var å dampe eller spitte. Rommet vi ble tildelt for disse forberedelsene var trangt, og det var lite rom for å manøvrere rundt uten å skumpe borti noen. Er det noe vi har lært etter tiden i drilltroppen, er det at materiellkontroll er alt. Med så mange personer i et så lite rom måtte utstyret lines skikkelig. Slik sørget vi for at ingenting gikk tapt eller ble forvekslet i rabalderet.

Da jeg gikk ”backstage” etter oppvisningen var det synet av en rekke overgira og ekstatiske drillgardister som møtte meg, og jeg hadde selv et glis smurt ut over hele ansiktet. Det er lite som ”matcher” følelsen etter noe så stort. For min egen del gikk det meste etter planen og ingen merkverdige feil ble gjort. Ikke alle var like fornøyde, men i ettertid mener jeg oppriktig at det helhetsinntrykket som ble gitt var mer enn godt nok. Jeg husker spesifikt da en blant tilskuerne skvatt godt og snudde seg i det vi smalt foten hardt i bakken. Å gjøre inntrykk på publikum ga skikkelig mersmak. Vi ble fortalt av befalet vårt at det var lov å være fornøyd med opptredenen, men også at det var viktig å se fremover. Det er ikke endestasjonen, for det er nye og enda større ting i vente!

Nå etter festkonserten er den første fasen over, og vi går inn i en periode hvor årets drillprogram er i fokus. Festkonserten var en god forsmak på resten av året som er fylt med oppdrag i både innlandet og utlandet. Jeg gleder meg veldig til å gå Ola- drillen, som jeg tror blir litt som festkonserten bare på steroider! Det å gå foran 1400 mennesker i Oslo konserthus var utrolig gøy, og at dette tallet skal 10- dobles klarer jeg ikke å forestille meg. Festkonserten er på mange måter musikktroppens store greie hvor deres musikalske ferdigheter er i fokus. Vi i drill er svært heldige som får marsjere til musikk fremført på et så høyt nivå! Nå er det ikke lenge til årets drillsesong, og da skal vi endelig få vise våre ferdigheter og hvorfor Gardens Drilltropp er en av verdens beste innen militær eksersis.

Festkonsert_drill

Drilltroppen opptrådte for første gang foran publikum. // Foto: Gardist Sørensen

– Drillgardist Jenssen

Fremover nå vil konsertsesongen roe seg ned og drillsesongen komme for fullt. Neste store høydepunkt mener vi er Millitary Tatto både i Oslo og i USA. Festkonserten var bare en god forsmak på resten av vår førstegangstjeneste her i 3. gardekompani. Vi gleder oss masse til å fortsette å fremføre militær eksersis og musikk som et samlet kompani!

-Musikkgardist Lauritzen og musikkgardist Munch- Møller

Storbandet 2017-2018

Storbandet i HMKG har hatt en lang tradisjon for å skape en ekstra dimensjon til janitsjarkorpset og signalkorpset som man i hovedsak forbinder med gardemusikken. Ensemblet er noe vi musikkgardister driver med utenfor tjenestetid som gjør at vi selv styrer hva som spilles, og når øvelser finner sted.

27783867_1613318058748334_1160180119_n

Fra venstre: musikkgardist Svare, Fonnes, Sjøeng, Sikkerbøl og Aas øver i signalrom.

Som janitsjarkorpset og signalkorpset, får storbandet flere oppdrag gjennom året. Vi spiller i bryllup, på gardeball, jubileum, flomlysdrillen og andre arrangementer. I tillegg får vi også mulighet til å delta under flere konserter som janitsjarkorpset har.

Noe av det som er utrolig fint med storbandet er at det gir mulighet for musikere i både janitsjarkorpset og signalkorpset til å spille mer med hverandre enn man ellers har mulighet til i tjenesten. Musikken er noe annerledes enn vi opplever i vår hverdagslige tjeneste. Dette gjør at man får utfordret seg i flere forskjellige sjangere. Det at gardistene selv får lov til å bestemme alt som spilles er helt klart en motivasjon for å spille i storbandet.

27848717_1613333635413443_1043733532_n

Musikkgardistene bestemmer selv hvilken musikk de vil spille. Fra venstre: musikkgardist Naas, Sættem og Smedstad.

Storbandet blir som et fristed for oss som spiller der. På øvelsene har vi mulighet til å ha det gøy og kose oss samtidig som vi øver seriøst inn mot oppdrag. Storbandgjengen blir også en sammensveiset gjeng som får oppleve og gjennomføre oppdrag i en mindre gruppe enn vi vanligvis gjør i tjenesten.

Vi er akkurat ferdig med kanskje den største konserten vi har i tjenesten vår. Konserten ble holdt i Oslo konserthus, og blir kalt for HMKGs festkonsert. Under denne konserten deltar både drilltroppen og musikktroppen. Det som er ekstra morsomt er at storbandet også får mulighet til å vise fram det vi har jobbet med. Vi har brukt mye av egenøvingen som er satt av i tjenestetid pluss en del øving utenom tjenestetid for å få øvd inn repertoaret til festkonserten. Som musiker i storbandet må man belage seg på å bruke en del av fritiden sin for å øve. Det er i hovedsak egenøving SLO og egenøving til janitsjarkorpset og signalkorpset som vi får satt av tid til i tjenestetid.

20180207WB-22.t5a86df19.m800.xyyq19oNHXc7-1aFI2MXroaTq8qROpxsgPA58L32kvYc

Musikkgardist Sjøeng under festkonserten i Oslo Konserthus.

Vi i storbandet gleder oss til å vise hva vi har fått øvd inn gjennom året, og vi vil takke for en fantastisk festkonsert. Håper vi ses på en konsert i løpet av året!

– Storbandleder Sjøeng

Speil, speil på skoen der

I 3. Gardekompani er en av våre oppgaver å videreføre militære tradisjoner og verdier, og spittsko er et godt eksempel på begge. «Spit-shine» har i lang tid blitt brukt til å måle kompetansen og kvaliteten på en soldat. Jo blankere skotuppene er, jo bedre er troppen. Denne tradisjonen finner man i militæret i ulike land, blant annet Storbritannia, Danmark, og Norge. Før var det flere avdelinger i Forsvaret som hadde spittsko, men antallet har sakte men sikkert blitt redusert etterhvert som verdien i det forsvant og den praktiske siden ved det ble revurdert.

Spittsko

3. gardekompani holder hardt om tradisjonen spittsko. // Foto: musikkgardist Tilley

Hos oss i 3. Gardekompani lever spittskotradisjonen i beste velgående. Det krever mange timer med arbeid og ikke så altfor få timer med fortvilelse og håpløshet når man knuser spitten mot stolbenet eller med geværkolben. For å oppnå en god spittsko må man først pusse ned skinnet på tuppen av skoen. Deretter smelter man inn flere lag med skokrem, noen uheldige sjeler måtte så høyt som 250 lag med skokrem for å få én skotupp hard nok. Deretter gjenstår det bare å spitte og polere inn skokrem for å oppnå blankheten som ønskes. Det er som regel ikke før dette stadiet at en finner alle feil som forhindrer et blankt resultat. Når spittingen starter er det mulig å finne flere gardister som intenst prøver å spitte vekk sprekker, tørrflekker, og av og til også en stakkar som oppgitt prøver å forstå når og hvordan han klarte å smelte inn hundehår i skotuppen. Uten å overdrive kan jeg si at å lage spittsko er årsaken til de tidlige grå hårene på hodet mitt. Men til tross for alt dette er det likevel verdt det. Jeg husker leksjonen vi hadde i spittsko før jul, hvor en av våre sersjanter advarte oss mot å bruke varmepistol inne for å smelte skokremen i skotuppen, da vi kunne risikere å ikke få lov til å ha spittsko lenger av brannsikkhetmessige årsaker. Troppen lo, for akkurat da virket det fristende å slippe de lange kveldene med pussing av lær og smeltinga av skokrem, men det var da serjsanten vår spurte «ønsker dere virkelig å være den første kontigenten uten spittsko?». Latteren stoppet og det var stille, for det var faktisk ingen som var villige til å være de første til å gi slipp på tradisjonen. Lange dager og kvelder er det som trengs for å opprettholde den blanke finishen, men vi gjør det likevel. Jeg liker å tro at det er fordi vi alle er enige i at det er en verdi i militæret som ikke burde forsvinne, og vi er stolte av å være en del av en tradisjon som har pågått over flere tiår i flere land. Og det er lite som kan sammenlignes med den følelsen du får når du er på andre time med spitting tirsdag kveld og i det du fjerner bomullspaden fra tuppen ser du ditt eget speilbilde på en overflate uten sprekker og ujevnheter, og du vet at spitten din er din stolthet og bedre enn eksamen du fikk 6-er på…

spittsko2.0

Man kan telle tannraden sin i en godkjent spittsko. // Foto: musikkgardist Tilley

… helt til du til frokost dagen etterpå følger støtet av skotuppen mot stolbenet, og planene for kvelden blir satt.

spittsko_sprekt

En knust spitt er et knust hjerte. // Foto: drillgardist Sperre

-Musikkgardist Tilley

Skarpskyttermerket

Ny dag, nye moglegheiter og høve til å få skutt seg til skarpskyttermerket for oss i drilltroppen. Sjølv om vi kun har tatt turen til Løvenskiold skytebane tre gongar tidlegare, har vi sett fram til denne dagen, og er klare for å gi alt. Det har herja litt småsjukdom og småskader blant drillgardistene den siste tida så det er kun 32 av 38 mann som reiser til skytebana i dag.

Oslo har vore under beleiring av nokre heftige snøbygar som har gitt Huseby leir nokon dryge brøytekantar. Dette var riktig nok berre småtterier i forhald til den snømengda som møtte oss da vi ankom skytebana på Løvenskiold. Før nokon i det heile kan skyte så mykje som ein aldri så liten «raudfis», må bana måkast for at vi skal kunne sjå blinkane. Snøskuffer var det dårleg med, så troppen måtte krype på alle fire og måke vekk den fem fot djupe snøen med hender og føtter. Det heile såg nok veldig komisk ut. Vi held i det minste varmen. Etter kvart vart bana klar, og vi kunne komme i gong med skytinga.

Skarpskyttermerket er ein av fleire tester ein må prøve seg på for å bli ein godkjent soldat. I dag kan vi skyte oss til bronsje og sølvmerket. Sjølve testen består av fire skot i knestående skytestilling, og seks skot liggande med nedsprang. For å stå testen og få det etterlengta merket må ein skyte seg inn til minimum 70 poeng, noko som gir deg bronsjemerket. Får ein over 80 poeng får ein sølvmerket. Det går og å få gullmerket, men då må ein skyte sølvmerket fem år på rad.

Adrenalinen er i høgspenn, og til tross for ein god porson sommerfugler i magen klarte 26 av 32 drillgardister å skyte seg til bronsje og sølvmerket. Dette ser vi og befalet på som veldig positivt, ettersom vi har hatt så få turer på skytebana tidlegare. Drillgardist Morrison skaut seg inn til den høgaste poengsummen i troppen med ein totalsum på 94 poeng, og venter seg då ein «drømmedag» på skytebana med kaptein Skaret, og hans glock.

 

Skytebane.jpg

Drillgardistene i dekkstilling på skytebanen. // Foto: Sersjant Olsen

 

Dagen på Løvienskjold er omme, og troppen setter i marsj mot Huseby leir der vedlikehold og puss av våres HK 416 står for tur som er det siste på tapeten.

-Drillgardist Birkeland

Jul på Huseby

15. desember var en litt annerledes, men veldig hyggelig dag for oss i musikk- og drilltroppen. Tradisjonen tro hadde vi nemlig gleden av å invitere til juletrefest for barnehagene i området rundt gardeleiren her på Huseby! Årets juletrefest var den femte i rekken, en kjempekoselig tradisjon som er givende for oss gardister og en mulighet for oss til å gi noe tilbake til lokalsamfunnet.

 

Musikkgardistene holdt en musikalsk velkomst for barna. // Foto: Ledende menig Finpå

Før vi kunne ta i mot gjestene våre måtte vi selvsagt gjøre en del forberedelser. Juletrefesten skulle avholdes i X-hall, men hallen er vanligvis full av treningsapparater og gjenstander barn bør unngå å leke med. For å kunne arrangere juletrefest måtte X-hall følgelig gjøres mer barnevennlig, og hele musikktropp arbeidet iherdig for å skape den best tenkelige julestemninga på leir. Vi ryddet, kostet, moppet og vasket X-hall fra bunn til topp. Og heldigvis fikk lånt juletre fra mannskapsmessa og sikret julestemninga! Barna skulle også serveres masse klementiner, julekaker, rosiner, saft og gløgg. Alt dette måtte selvfølgelig lines og danderes i ekte kp3-stil.

 

Alt ble nøye gjort klart før barna kom. //Foto: Ledende menig Finpå

Barna ble ønsket velkommen utenfor av en liten messinggruppe fra hovedkorpset som spillte kjente julesanger. I tillegg hadde musikktroppen satt sammen et aldri så lite nisseorkester med to forsangere, ikledd den flotte paradeuniformen vår.  Uniformen var helt klart med på å gjøre det hele mer høytidelig. Med julemusikk og sang som musikalsk innslag ble julestemningen virkelig på topp, og med ett var barna og resten av oss gardistene i sving rundt juletreet!

 

Gardistene selv stod for underholdningen. // Foto: Ledende menig Finpå

 

Juletreet ble pyntet i fellesskap mellom gardistene og barnehagene. Vi var så heldige å få hjelpe til med å henge opp nydelig julepynt som barna hadde laget selv. Julepynten tok vi vare på, slik at den ble fordelt og hengt opp på gardens vaktsteder i jula. Da juletreet omsider var dekket av julepynt, innså vi at vi manglet jo julestjerna! Blinkende julelys i alle regnbuens farger ble tent, og stjerna ble satt i toppen av treet av paradekledde gardesjef oberstløytnant Pettersen.

 

I gode to timer ble det lekt og sunget julesanger i X-hall. //Foto: Ledende menig Finp

280 sjarmerende barn sprang nå rundt i X-hall med nisselue- og kostyme. Vi koste oss med gløgg og pepperkaker og plutselig hørte vi noen litt merkelige lyder fra nisseorkesteret … Noen av barna var litt ekstra nysgjerrig, og prøvde å spille på instrumentene våre! Det var morsomt både for oss og barna.

Drillgardist Forsberg med et av barnehagebarna. // Foto: Gardist Algerøy

Etterhvert kom også drilltroppen på juletrefesten, og samtlige barn og gardister gikk rundt juletreet, lekte og sang kjente julesanger som «Så går vi rundt om en enerbærbusk». Det var veldig hyggelig!

 

Det hele ble avsluttet med allsang for alle barna. // Foto: ledende menig Finpå

Avslutningen på juletrefesten ble markert ved at nisseorkesteret sammen med resten av musikk- og drilltropp sang julen inn med en vakker versjon av «Deilig er jorden».

-Musikkgardist Aune

Kirkeparade i Oslo Domkirke 2017

Hverdagen vår gir ikke så voldsomt mye tid til å kunne glede seg til jul, så da er det bra at noen ting sørger for at julestemninga er på topp likevel. Selv om alle lagene i kompaniet fikk tildelt adventsstaker og musikkbygg godt kunne ha vært leirmester i julepynting, var det kanskje først den 12. desember at noen av oss plutselig innså at det virkelig nærmet seg jul. Da hadde hovedkorpset faktisk tjuvstartet på juleforberedelsene allerede mange uker i forveien av denne datoen. Et oppdrag krever alltid en del forberedelser. I hvert fall når det er snakk om å få spille på Gardens tradisjonelle kirkeparade i Oslo domkirke, foran H. M. kongen, H. K. H. kronprinsen, en rekke prominente gjester og flere hundre paradekledde gardister.

04_victoria

Både Hans Majestet Kong Harald og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon deltok på kirkeparaden. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

Major Bogetvedt hadde sørget for at det var langt fra tilfeldig hva som ble spilt under paraden. Musikkmajoren måtte forholde seg til både et orgel og gardeprest major Henriksen, men resultatet ble til slutt et veldig godt tilpasset og gjennomført program. Hadde man en lomme for julemusikk i notemappa, ville den til slutt ha inneholdt en liten bunke papirark som aldri ble brukt i domkirka. Da er det snakk om flere sider med forskjellige arrangementer og flere forsøk på instrumentering. Vi testet ikke mindre enn tre ulike versjoner med Deilig er Jorden for å finne det som egnet seg aller best til årets kirkeparade.

05_Thornjørnsen

Kaptein Pettersson og Major Henriksen under gudstjenesten. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

Selve kirkeparaden foregikk først på formiddagen den 12. desember, men hovedkorpset og et par hornblåsere var blitt busset ned til domkirka kvelden før. Da skulle det rigges og gjøres klart til morgendagen, i tillegg til at det skulle gjøres noen lydopptak av oss. Det er fortsatt et lite mysterium hvordan lastegjengen klarte å få fullt korpsrigg og slagverk opp de trange trappene til galleriet i vestskipet, som for øvrig heller ikke akkurat hadde rikelig med plass. Det kan hende noen fikk seg et aldri så lite sjokk da vi kom opp etter riggingen og så hvor utrolig trangt det var der vi skulle sitte og spille. Bare det å komme seg til plassen sin var en liten utfordring, for ikke å snakke om stakkars Herland som forsøkte å ta opptak av oss. Han endte med å måtte krype frem og tilbake på balkongkanten da mikrofonene måtte justeres.

02

Musikkmajoren ledet musikktroppen gjennom konserten. // Foto: Gardist Sørensen

Vi var på plass i Oslo domkirke i veldig god tid morgenen etter, slik at vi kunne bli filmet i paradeuniform til lydopptakene som ble gjort kvelden før. Allerede før klokken 07:00 skulle vi være klare for avreise fra Huseby leir, og stod oppstilt i mørket ved leirvakta i full paradeuniform. Dette var kanskje dagen noen av oss så H. M. Kongen med egne øyne, men også da hovedkorpset fikk bruke paradehatten for første gang. Det var riktignok bare snakk om på bussturen opp og ned til domkirka. Selv om den satt relativt kort på hodene våre, burde man kunne finne en imponerende mengde røde pannemerker på den filmen. Det tok ikke veldig lang tid å få gjort opptakene som skulle gjøres, og det er heller ikke særlig hensiktsmessig å spille for mye rett før opptreden. Derfor hadde vi for en gangs skyld plutselig veldig god tid før alt begynte, med mindre en måtte på do da. Det er bare å tenke seg til de køene som oppstod fordi toalettene i Oslo domkirke definitivt ikke er beregnet på en stor mengde mennesker ikledd paradeuniform.

20171212_FS_0027

Vakre toner fylte kirken for alle besøkende. // Foto: Gardist Sørensen

Kirkeparaden er likevel noe av det mest høytidelige mange av oss har vært med på. Kombinasjonen av Garden, Oslo domkirke og ikke minst H. M. kong Harald og H. K. H. kronprins Haakon, gir definitivt et ærverdig resultat. For vår del var det også utrolig gøy å få spille i den fantastiske klangen domkirka har å by på, og det var litt av en opplevelse å få med seg orgelet. Stemmingen i kirka kan bare beskrives som helt spesiell, allerede fra signalhornenes første innledende troppesignal. Det var litt uvirkelig å tenke på at vi satt midt i Oslo sentrum, og at rett utenfor kirkeveggene foregikk bylivet som vanlig.

03

Trombonerekken i hovedkorpset. // Foto: Gardist Sørensen

Inne i kirka lød det imidlertid fra tradisjonell julemusikk, salmer og sang. Vi fikk også høre en tankevekkende preken fra gardepresten, og julehilsen fra gardesjef oberstløytnant Pettersen. Blant annet spilte musikkgardist Sættem en fantastisk trombonesolo i Bereden väg for Herran, mens musikkgardist Mostad (eufonium) og musikkgardist Svare (kornett) spilte minst like vakre soloer på musikkmajorens instrumentering/versjon av Adolphe Adams arrangement av Cantique de Noël. Det er alltid veldig motiverende å få spille med så dyktige solister, og forhåpentligvis la vi andre et godt grunnlag for dem.

04_Thorbjørnsen

Kirken var fylt til randen av gardister og befal. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

-Det var veldig spennende å få å spille for kongen og kronprinsen, forteller musikkgardist Svare. -Litt nerver, men mest morsomt. Det er et av mange høydepunkt i løpet av denne tjenesten som gjør det verdt å være i gardemusikken, avslutter han.

20171212_VBT_0145.jpg

Signalhornist Glimo og major Henriksen. // Foto: Gardist Thorbjørnsen

Det var også utrolig gøy å få høre i ettertid at andre synes vi spilte bra, men vi sitter kanskje mest igjen med takknemligheten for at vi fikk være med på å forme året 2017s kirkeparade. At hver enkelt av oss i hovedkorpset fikk spille tonene som var med på å gjøre kirkeparaden minneverdig, forhåpentligvis for flere enn bare oss. Sånn sett kunne en nesten synes det er litt synd at vi ikke bare kunne sitte å høre på, men at det i stedet var oss som satt der oppe på galleriet, langt fremme på stolene våre, konsentrert om å spille vårt aller beste. Til tross for det kan en uansett ikke unngå å føle seg annet enn så utrolig heldig og privilegert, for det er nok ikke mange ganger vi får muligheten til å være med på noe sånt som dette. Om ikke annet får vi håpe at spillingen vår i det minste vekket en ørliten gnist av julestemning hos de aller fleste, slik den gjorde hos oss.

20171212_FS_0176.jpg

Fanevakten på vei ut av kirken. // Foto: Gardist Sørensen

-Musikkgardist Weidemann