Skrevet av Gardist Lunde, trombonist i musikktroppen.

Det er vel ingen hemmelighet at SLO (sluttet orden: marsjering osv) sliter på instrumentene våre. Snert i vendinger, raske hornopptak og utendørsbruk i all slags vær og vind er forhold som instrumenter blir utsatt for daglig i musikktroppen. Spesielt husker jeg den dagen vi gikk drill på Slottsplassen med Kongeparet til stedet, og det blåste sand overalt. Etter endt drill var det derfor helt nødvendig med vask av slider, rør og ventiler for at instrumentene ikke skulle bli ødelagt.

Vi har regelmessige pussgrupper på instrument, altså vedlikehold, vask og puss, for å sjekke at instrumentene holder god standard og for å forhindre forfall. Vi er jo helt avhengige av at de fungerer optimalt for at vi også skal kunne prestere bra på drillbanen eller på scenen!

Men, det er heller ikke til unngå at instrumentene våre får hard medfart når de fraktes overalt og brukes så mye. Det har allerede gått noen loddinger på et par instrumenter de to ukene vi har vært i Edinburgh. Heldigvis blir det tatt raskt hånd om, for eksempel da sliden på en basstrombone fikk et litt ublidt møte med bakken i forrige uke. Ellers hender det med jevne mellomrom at en trommestikke knekker.

I løpet av konsertsesongen tidligere i år er det mange som har valgt å benytte private instrumenter, men da selvfølgelig på egen risiko.

Når vi nå returnerer tilbake til Huseby leir om to uker er det tid for å levere tilbake instrumentene våre, forhåpentligvis i like god (eller bedre) stand som de var torsdag den 6. oktober 2011, da vi fikk dem utlevert for første gang.

Skrevet av Maren Grinden, klarinettist i musikktroppen.
Etter en drøy uke på skarpt utenlandsoppdrag har vi nå klart å få en god oversikt over nærmiljøet, fjellet Arthur’s seat, pubene, shoppingmulighetene og masse kultur. Her om dagen fikk jeg en ”thank you” fordi jeg ventet med å gå under en stillas før en dame med barnevogn hadde kommet i gjennom. Jeg så at hun var under der før meg og at jeg aldri hadde klart å presse meg forbi, men jeg fikk altså et ”thank you”. Jeg var fornøyd med dagens gode gjerning, men tenkte mens jeg gikk videre at dette hadde aldri, jeg gjentar: aldri vært tilfelle i Norge. Vi tar rett og slett enkel, dagligdags høflighet litt for gitt. Vi har funnet ut at man aldri får sagt ”please” eller ”thank you” ofte nok også. De ordene er som ”liksom” og ”okei”, bare sleng de på på slutten av setningen og du kan leve videre.
Vi vet alle at Skottland har ”highlands”, whiskey, ”Molly Malone” og haggis. Skottene er så gode på markedsføring av landet sitt at dette er ikke noe problem i det hele tatt. Det er akkurat sånn vi driver med spekematen, nordlyset, fjellene og trollene også. Men en ting som skiller oss veldig fra hverandre er faktisk nasjonalplagget. Tentativt 7 % gardister av 3. gardekompani eier nå sin egen kilt. De blir solgt overalt i alle mulige souvenirsjapper rundt hvert gatehjørne, og de er ikke dyre heller. Det er altså kilt som er tingen. Etter kjapp googling finner jeg en kilt på finn.no og den koster 5000,- En av gardistene i kompaniet har skotske aner og har derfor valgt å skreddersy en til en litt dyrere pris.

Kp 3 Gardister i kilt

På gata får man kjøpt de til £20 (200 kr!), og når så jeg en Hardangerbunad i Norway-shopen på Karl Johan sist? Det har jeg faktisk aldri sett. Vi selger ikke nasjonaldraktene våre på gata, de er så spesielle (og ikke minst, veldig dyre) at det er det kun egne systuer, bestemødre, laug, forbund og spesialforretninger som står for. Bunaden er vår, ikke turistenes. Kilt kan tydeligvis alle turister ha. Hvileområdet vårt under tattooen huser faktisk en kiltfabrikk, så tett innpå kan man få dem.
Jeg nevnte også spekematen vår. Den får du kun i én variant. Spekeskinka er røkt, den kokes aldri, den friteres heller ikke. Her dukker haggisen stadig vekk opp i forskjellige varianter. Blant annet som pai og som liten, svart ”hockey-puck”. Skottland fortsetter å overraske. Maten vi får her vi bor er tilpasset engelsk og amerikansk kosthold, dette er noe helt annet enn den Huseby-standarden vi er vandt med. Vi har lest at skallet i kiwien er en stor kilde til fiber, da er og forblir det den eneste kilden til fiber som kompaniet har under oppholdet. Det store spørsmålet før vi går til ”messa” om morgenen er ”hva har de fritert i dag, tro?”. Foreløpig har vi vært innom laks, egg, mozarella, spinat og sjampinjong.
Og før vi runder av må man nevne det skotteste av det skotske: ja, vi har sett ganske mange sekkepiper, og ja, vi hører veldig mange av dem også. Det var ganske slitsomt de første dagene, men nå har vi vel blitt så miljøskada alle sammen at det ikke gjør så mye lenger. Ingen (man kan vel si heldigvis) har anskaffet seg sin egen ennå. Ingen oppfordrer til det heller.

Skrevet av Gardist Lunde, trombonist i hovedkorpset.

Dagen startet rolig for vårt vedkomne, med fri revelje og ellers fri disp store deler av dagen. Noen i kompaniet tok seg en løpetur opp på Arthur’s Seat, et fjell like i nærheten, mens andre slappet av, strøk paradeuniform og gjorde andre forberedelser før kveldens to generalprøver.

Avdelingens logo, på toppen av Arthur’s seat

Utsikten fra Arthur’s Seat, slottet og arenaen kan man skimte i bakgrunnen. Foto: Olav Andrè Melan

Etter middag var det oppstilling med inspeksjon av parade, for å sjekke om befalet var fornøyd med standarden på antrekk. Vi reiste så videre med buss inn til Edinburgh Castle der vi fort ble henvist til hvileområdet vårt.

Kveldens agenda var å gjennomføre to fulle ”dress rehearsals” – eller generalprøver. Den første ble gjennomført uten publikum til stede. Vi i kompaniet var fornøyd med egen innsats, men følte fortsatt at vi hadde mer å gi! Etter litt peptalk fra diverse befal og egne forberedelser var vi klare for ny innmarsj, denne gangen med 8-9 tusen publikummere på tribunen.

Kompanisjef gir tilbakemeldinger til kompaniet etter første dress rehersal. Foto: Olav Andrè Melan

Det var en sitrende stemning i kompaniet da vi ventet på vår tur bak porten. Det er jo dette vi har sett fra til og øvd på i nesten et helt år! Spenningen var til å ta og føle på da vi marsjerte ut på esplanadaen til de kjente tonene av ”Gardemarsj” og gikk rett over i drill egendel. Men det var først da drilltroppen gikk sin stilledel at publikum våknet til liv, og responsen var enestående! Med gitarsolo i fellesdrillen og et vel gjennomført trommestunt, brakte applausen løs, og publikum visste også å sette pris på vår egen lille versjon av den skotske folkesangen ”Loch Lomond”.

Foto: Olav Andrè Melan

Det var en stor opplevelse å gå drill foran Edinburgh Castle med så mange tilskuere, og vi skal fortsatt forbedre oss slik at vi kan toppe hver forestilling fremover. I kveld (fredag) er selve premieren på tattoo’en, og hele kp3 ser frem til tre uker med show, moro, stadig bedre prestasjoner og ikke minst: minner for livet!

Skrevet av Gardist Pål Martin Hansen, trompetist i musikktroppen.

Ombordlasting i en av Forsvarets Hercules fly. Foto: Olav Andrè Melan

Foto: Olav Andrè Melan

Endelig har vi funnet veien over vannet, og kommet oss inn i våre lune laguner på Pollock House, i Skottland. Dagene våres til nå her i Skottland, har bestått av mye fri, og sosialisering med de to troppene.
Dagene har vert preget med mye gåing i Edinburgh sine gater på leting etter noe fint å se på, godt å spise, eller noe å kjøpe. Mange av gardistene i Kp.3 har også blitt bitt av kilt-basillen, allerede de første dagene av oppdraget. Noen har til og med lett nesten hele byen rundt etter bare et par skolisser, for å få antrekket perfekt. Heldigvis har noen av gardistene her allerede noen Skotte-faktorer, som rødt hår, og en kraftig benbygging, som seg en ekte Skotte seg hør og bør. På Søndag var alles møte med «Arthur’s Seat». Ett lite fjellplatå med en fantastisk utsikt utover hele Edinburgh, snaue 20 min unna! Siden dette fantastiske fjellet var så kort unna, lagde Lt.Filberg en liten konkurranse. Den som har vert oppe der flest ganger i løpet av oppholdet i Edinburgh, blir kronet til selveste «The Prinse of Arthur’s Seat».

Her er universitet hvor vi bor, i bakgrunnen kan man skimte toppen av Arthur’s Seat. Foto: Olav Andrè Melan

Fra toppen av Arthur’s Seat

Batman var også en veldig attraktiv attraksjon for mange. Hvor det for flere nesten endte med litt for mye av det gode.
På Mandag fikk vi endelig oppleve en bitteliten smakebit av det vi kom hit for å gjøre. På starten av dagen hadde vi en særdeles koselig kor-økt sammen med begge troppene, og deretter hadde vi en SLO-økt foran Edinburgh Castle. Noe som var et adrenalinkikk for de fleste. Gardist Fjeld som har slitt med ett brudd i foten beskrev det sånn etter vi var ferdige ved slottet; «Jeg har så mye adrenalin nå, at jeg ikke kjenner noe i beina lenger!».

Det har endelig gådd opp for mange at vi endelig er på årets store høydepunkt. The Royal Edniburgh Military Tattoo. Det er nå vi skal sette spikeren i kista at vi er en av de ledende avdelingene på nettop vårt felt. Følg med her videre for å få høre mere om vår tilværelse her i Edinburgh!

P.S. 18.August ca kl. 18.30 sendes NMT på Nrk!

Som den gjengse nordmann vet, er jo 17. mai er merkedag i norske kalendere. Den litt mindre kjente lillebroren, derimot, er det nok ikke like mange som har et like sterkt forhold til – nemlig barnas dag, den 16. mai. På barnas dag er det naturligvis nettopp barna som står i sentrum, og dagen markeres gjerne med barnetog hos barnehager rundt om i landet. For gardens del er det da bare naturlig å være med på et par tog, for barna i og rundt de lokale sykehusene i Oslo.

Vi startet dagen friskt med oppmarsj ved Ullevål sykehus, med den lokale barnehagen på slep. En liten runde og noen stopp senere (fremdriften er noe lavere hos fireåringer enn gardister) var vi tilbake ved utgangspunktet for fremvisning av barneprogram! «Hva i alle dager er et barneprogram?» tenker du kanskje nå. «Er det en drilloppvisning til barnemusikk, mon tro?» Åneida. Hans Majestet Kongens Gardes barneprogram anno 2012 er et kvarter langt skuespill med kostymer, slapstick-humor og lydeffekter – full pakke. Barna var et storartet publikum, og det var egentlig helt greit med litt utdelt sjokolade på slutten.

Under opplasting direkte etterpå, hadde ihvertfall jeg en liten aha-opplevelse: det er ikke så lett å få oversikt over rommet ditt når du står halvnaken med et sceneteppe i den ene hånda og en rosa kanindrakt i den andre. Logistikken ved Ullevål tok litt tid, for å si det sånn. Erfaringer fører til lærdom, og de to neste sykehusbesøkene, nærmere bestemt Radiumhospitalet og Rikshospitalet, gikk mye greiere. Barna lo, man holdtet og marsjerte som man skulle, og vannbøtta som skulle over ulven ble fullere og fullere for hver gang…

Det er litt rom for ettertanke her: vi lever i verdens rikeste land, og med et sjeldent lite militært fokus under markeringen av vår nasjonaldag. Men også i Norge kan barn bli syke. Alvorlig syke. Da varmer det ekstra godt å kunne stille opp og hedre også disse med litt ekstra oppmerksomhet, og personlig synes jeg det er denne slags oppdrag som gjør gardisttilværelsen til et minne for livet.