18 måneder med tjeneste

I september dimitterte Musikktropp 2020. Unntaket var fem gardister som hadde valgt å vie seks måneder ekstra til Forsvaret. De skulle nå være hjelpeinstruktører, og støtte musikktroppbefalet med utdanningen av 2021-kontingenten. De fem gardistene var Nordstrøm, Dalslåen, Lindberg-Olsen, Madsen og Norbakken. Sistnevnte ble i forbindelse med sin dimisjon 24. mars, intervjuet til dette innlegget.

Hvorfor Gardemusikken?

Før jeg skulle til å grave litt i tjenesten til Norbakken, ønsket jeg å se litt på hva Norbakken gjorde før han gikk inn til førstegangstjenesten. For å få plass i Gardemusikken, må man sende en søknad og bestå sesjon del 2. Videre må man vise at man innehar gode nok musikalske ferdigheter ved å møte til prøvespill. Det er som oftest stor konkurranse om de få plassene og nivået musikalsk holder et generelt høyt nivå. Videre spurte jeg Norbakken hvorfor nettopp han søkte seg til tjeneste i Musikktroppen.

Ledende Menig Norbakken under en av sine UKHB vakter.

«Jeg søkte mest fordi jeg ble innkalt til førstegangstjeneste. Da jeg var på sesjon, ble jeg sendt til Luftforsvaret, noe jeg var ikke helt tilfreds med. I forkant av førstegangstjenesten hadde jeg gått tre år på musikklinje på Edvard Munch videregående skole i Oslo, og jeg tenkte at disse tre årene hadde blitt litt bortkastet hvis jeg nesten ikke fikk drive med musikk på et helt år. Derfor vekket Musikktroppen oppmerksomheten min. Jeg så muligheten til å drive med musikk, samtidig som jeg avtjente mitt pliktår. Jeg må innrømme at jeg ikke var noe særlig kjent med Garden, men jeg så for meg at det var et profesjonelt miljø, hvor jeg kunne utvikle meg musikalsk.»

Etter prøvespill kom Norbakken inn i signalkorpset. Han hadde egentlig et ønske om å komme inn i troppens andre korps: janitsjarkorpset, og holdt faktisk på å takke nei til plassen han ble tilbudt i signalkorpset. Han begrunner det med at han ikke var kjent med hva signalkorpset er, og hvordan de opererer. Til tross for dette møtte han opp på Huseby leir i september 2019. I ettertid er han veldig takknemlig for plassen han fikk som hornblåser i signalkorpset. Han sier at det var mange spennende oppdrag, både i nord og i sør. Det seremonielle ansvaret signalkorpset får, mener han ga en mer variert tjeneste, og gjorde at han og hans medgardister ofte måtte arbeide mer selvstendig, under for eksempel oppdragsløsning. 

De første 12 månedene

«Hva husker du best fra de første 12 måneder med tjenesten?»

Han svarer at han har utrolig mange minneverdige opplevelser fra året, og at det er vanskelig å skulle velge ut noe. Noe av det første han trekker frem er alle timene de brukte på å trene på sluttet orden sammen, i Gardehallen og på 0-plan, med Sersjant Melvær og Løytnant Bakken som instruktører. Han ser tilbake på det, som noe av det beste gjennom året. Han kommer ikke til å glemme all tiden de brukte på å lære inn og finpusse alle de forskjellige bevegelsene til drillprogrammet. De trente uansett vær, og uansett hvor mange grader gradestokken viste. Det var ikke alltid like stas, men han forteller at det var god erfaring i ettertid:

«Det var mange lange dager, og det var ikke alltid man følte man hadde overskudd til å prestere i neste økt. Vi hadde utrolig dyktige instruktører, som var veldig flinke til å klemme ut den siste saften av sitronen, og som også pushet oss hver dag. Sjt. Melvær og Lt. Bakken, som hadde mest med oss å gjøre i SLO-øktene var utrolig gode rollemodeller å ha, og deres ønske om å alltid gjøre oss litt og litt bedre smittet over på troppen. De ga seg aldri. Det jeg setter pris på når jeg ser tilbake på det, er at det var likt for alle, vi sto der og fortsatte frem uansett. Troppen hadde et felles mål å jobbe mot, og et brennende ønske om å bli så gode som vi kunne bli. Det var spesielt å jobbe sammen mot et felles mål. Det handlet om noe som var større oss.  Sammen skulle vi representere Garden, Forsvaret og Norge. For å gjøre det best mulig, måtte vi gjennom alle timene med sluttet orden. Med all treningen ble vi stadig bedre, og gruppeutviklingen var givende. På individuelt plan, og som en tropp, ble vi litt bedre hver dag.»

Norbakken trekker også frem musikkøvelsene på HV-huset sammen med Stabssersjant Solli. Han sier at det gode arbeidsmiljøet ga rom for utvikling. Norbakken mener at det at St.sjt. Solli skapte et trygt rom rundt musikkøvelsene, og i tillegg i stor grad la til rette for mestringsfølelse hos gardistene, gjorde at de hele tiden følte at signalkorpset var på vei i riktig retning. Ved innrykk var de en gjeng enkeltindivider som skulle spille sammen, og etter hvert ble de mer og mer én enhet med et felles klangideal. Han syntes det var stas å være en del av noe så profesjonelt, som musikkøvelsene på HV-huset var. Samtidig var det også rom for å glemme litt av tjenestehverdagen ellers, og kun ha fokus på musikken. Selv om han trivdes veldig godt i tjenesten ellers, var det godt for han å kunne bruke musikken til å koble av litt, og ha HV-huset som et slags fristed.

Det mest minneverdige øyeblikket for Norbakken var den siste Ola-drillen de gikk:

«2020 hadde vært et annerledes år for oss, slik det også var for resten av Norge. For vår del betydde Covid-19 at det ikke kunne være et fysisk publikum som så på. Vår siste drill skulle vi gå for nærmeste familie. Det var stort å endelig kunne vise frem produktet av alt det harde arbeidet for dem. Tilstedeværelsen deres var kanskje det som gjorde drillen ekstra minneverdig. Endelig kunne vi vise frem hva vi hadde jobbet med time etter time, og høste litt applaus av kjente og kjære. Vi følte vi virkelig fikk noe igjen for alt arbeidet vi hadde lagt ned. De siste månedene hadde vi møtt på mye motgang, men vi sto fortsatt sammen, hele kompaniet. Det var vår tid til å skinne, og vise de vi setter nærmest hva vi er gode for, og ikke minst et produkt som vi alle var utrolig stolte av.»

Selv om det er mye Norbakken kan trekke frem fra sine 12 første måneder, er det en ting han vektlegger særlig høyt: kameratskapet. Han sier han sent kommer til å glemme kveldene han hadde med de andre fra troppen. Sammen hadde de stått på fra 06.00 til 20.00. Når kveldsmaten nærmet seg, visste de at de endelig kunne få slappe litt av. Han var alltid sliten da han satte seg for å spise kveldsmat i messa, men han visste også at sidemannen var like sliten. Sammen hadde de stått på, og gitt alt hele dagen, og nå kunne de endelig sette seg ned og spise det rykende ferske brødet fra messa, over gode fortellinger fra dagens tjeneste, morsomme historier om befalet, eller noe annet gøy som hadde skjedd. Latteren satt alltid løst under kveldsmaten, det var alltid noen som hadde noen morsomme hendelser å fortelle om. Man visste at man hadde ting man fortsatt måtte gjøre, men messa fungerte som et slags fristed, hvor man glemte alt annet. Bare slappe litt av, få skrudd av bryteren skikkelig og gjøre seg klar til å gi alt den neste dagen.

Seks nye måneder

Å ha 18 måneder med tjeneste er frivillig. Man melder interesse, og så kan man bli valgt ut til å få seks nye måneder. Norbakken meldte seg, fordi han ble inspirert av 18-månederne hans kontingent hadde. Han fortalte at de hadde mye å si for hans egen og troppens utvikling, og at han ønsket å være med på å gjøre det samme for 2021 troppen. Han ville følge utviklingen til den nye kontingenten, og bidra med sin erfaring for å gjøre den nye troppen best mulig. Samtidig, hadde han også blitt veldig glad i vinnerkulturen som er i 3. gardekompani, det at man pusher hverandre, og får så gode resultater år etter år. Norbakken følte at denne kulturen gjorde han bedre, i tillegg til at han kunne bidra til å gjøre de rundt seg bedre. Norbakken var også inne på tanken om videre tjeneste i Forsvaret, og så på 18 mnd tjeneste som en mulighet til å få mer erfaring, og samtidig få den nødvendige utdanningen for å søke seg videre i Forsvaret. Han fikk se tjenesten fra en litt annen side, hvordan man arbeidet bak kulissene, og han kom også tettere inn på befalet.

Nyttige erfaringer

Norbakken sier at han har lært mye i løpet av tjenesten i 3. gardekompani. Det viktigste han kommer til å ta med seg videre i livet er at om det er noe man har lyst til så får man det til, bare man er dedikert, og jobber hardt nok for det. Man må ikke sette begrensninger for seg selv, men heller se på mulighetene man har, og tenke at det er en selv det kommer an på. Hvis man bare går litt inn i seg selv og virkelig bestemmer seg, vil man kunne få til hva som helst. Han forteller at han også har lært mye om gruppedynamikk. Det er mange forskjellige mennesker i en tropp og i et lag, og det er ikke nødvendigvis at man klikker så godt med alle. Likevel er det viktig for gruppen som helhet at det er forskjellige mennesker i gruppen. Man tenker forskjellig, og man vil kunne komme med ulike synspunkt og innspill. En gruppe vil da kunne ha en positiv utvikling. Siden man er forskjellige, har Norbakken også lært at man må tilpasse seg enkeltindividet. Noe som føles lett for noen, bruker andre lenger tid på å mestre. Da gjelder det å tilpasse, slik at man får med seg alle. Laget eller troppen er ikke bedre enn det svakeste leddet.

Fra dimisjonsdagen til våre 18 månedere.

På vegne av kompaniet vil vi takke 18 månederene våre for at de har vært så gode rollemodeller, ikke bare for Musikktroppen, men for hele kompaniet. De har hatt en utrettelig arbeidsinnsats, moral og et godt humør gjennom en krevende tjeneste i en krevende tid. Vi ønsker dem masse lykke til i fremtiden.

En gang Gardist, alltid Gardist.

Skrevet av Kompanitillitsvalgt, Gardist Viksmo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s