En dag i Dresden

Vi ankom Dresden søndag formiddag og lastet av bussen nær en frodig park. Forskjellen på den kjølige innetemperaturen i bussen, og den glovarme heten på utsiden av bussen var stor, og vi lurte på hvordan heten ville påvirke oppmarsjen. Alle helte innpå det de hadde av væske, og ga flaskene sine til sin tildelte reserve, altså en medgardist som ikke skulle være med på oppmarsj. Vi varmet opp musikalsk før oppmarsjen. Det var selvsagt ingen vits i å varme opp fysisk i sin bokstavelige forstand, men vi passet også på å bevege på lemmer og ledd for å være best mulig rustet til å gå en god oppmarsj. Vi stilte deretter opp på to rekker og gikk en lang forflytning til Zwinger, en stor barokkbygning som var gjenoppbygget i samme stil som den var bygget i før bombingen i 1944. Der stilte vi oss opp i ei trapp og tok bilder med Spelemanszug Oblelichtenau, eller kopikorpset, som det også kalles.

7C07B679-46FB-4D9D-8311-7BFFE7EE6B22.jpeg

T.v: 3.gardekompani. T.h: SZO // Foto: Ledende menig Nilsen

Grunnen til at vi kaller SZO for «kopikorpset» er at garden var i Tyskland tatoo der de også deltok for nøyaktig 20 år siden, da dette korpset var i en endringsfase. De ble så imponerte av det HM Kongens Gardes musikk- og drillkontigent fikk til, at de ville kopiere oss til punkt og prikke. De begynte å adoptere marsjeringen og holdningen vår, og det endte med at de kjøpte uniformer som nesten er identiske til Garden sin paradeuniform. Dermed er de nesten en kopi av det som nå heter 3. gardekompani.

 

Oppmarsjen gikk fra Zwinger til Neumarkt, og vi paraderte etter SZO dit. Vi holtet i ei bakgate like ved for ikke å forstyrre SZO som hadde marsjert et stykke i forveien og startet på sin drill. Vi fikk spredning for å fylle på med væske, og å være tilskuere til at SZO fremførte sin drill. Den var svært imponerende med tanke på at dette er et amatørkorps. De hadde god holdning og var flinke til å marsjere, samtidig som de spilte overbevisende. De spilte blant annet et Queen-potpurri som slo an hos oss gardister vel så mye som hos de andre tilskuerne. Deretter gikk vi vår ola-drill. Den gikk bra, og vi er førnøyde med at vi greide å prestere så bra til tross for en temperatur på 35oC. Den gjorde nok et svært godt inntrykk på SZO, som nå trolig sitter igjen med en fornyet inspirasjon av Garden.

4C572CD1-C278-4E47-AE78-1905609BB1D9.jpeg

Kompaniet sammen med SZO i Dresden. // Foto: Ledende menig Nilsen 

Etter at KP3 hadde vist sin drill marsjerte SZO inn på banen, og de to korpsene spilte Telemark Bataljon som fellesnummer. Deretter gikk vi en kort oppmarsj til Kreuzkirche for å begynne opprigg til konserten som skulle holdes der. Oversersjant Fairchild holdt en samling der vi fikk drikke vann, og høre litt om kirken og konsertoppdraget vi skulle til å løse. Deretter fulgte vi på sersjanten inn i det store kirkerommet. Kirken var veldig høy under himlingen, og hadde to etasjer med gallerier. Kirken er bygget i to stilarter, der mye av det nederste er bygget i såpestein med flotte utsmykninger hogd inn i steinen. Resten av kirken er bygget i murstein dekket av grov, hvit betong som dannet en ru overflate på alle vegger og tak. Den nye byggestilen med den grove betongen er gjort for at kirkerommet skulle være godt å synge i, noe som passet oss godt, for vi brukte alle sangene vi har lært oss på denne konserten. Grunnen til at kirken er bygget i to forskjellige stiler er at den nye kriken er bygget på ruinene av den gamle kirken som ble bombet av de allierte styrkene under andre verdenskrig. Det som står igjen av den gamle kirken er det eneste som stod etter den grusommeterrorbombingen.

Jeg ble personlig med en gang fasinert av den spesielle og unike byggemåten av kriken. De flotte buede galleriene og det store orgelet som nærmest stakk ut av veggen gjorde inntrykk. Jeg hadde gledet meg til denne konserten, men det var først da jegkom inn i rommet at jeg innså hvor stort dette oppdraget skulle bli.

Lydprøven begynte litt etter planlagt tid, noe som egentlig ikke overrasker oss lenger, og den var viktig for at konserten skulle gå så bra som den gjorde. Det store kirkerommet gjorde at vi ikke hørte oss selv og hverandre slik vi var vandt med, og den lange etterklangen bød på utfordringer angående det å spille tydelig og presist. God artikulasjon var essensielt for å løse konsertoppdraget på en god måte. Etter lydprøven var vi klare for å gjøre en fantastisk konsert med store nummer som 1812-overtyren av Tschaikovsky og førstesatsen av «Three Signal Pieces», Guard, spesialskrevet til Gardemusikken i 2017 av Henning Sommerro.

94E13841-F537-4F5E-B4FB-E88EA94F5A44.jpeg

Lastegjeng gjør alt de kan for å få plass til alt // Foto: Gardist Lillehammer

Selve konserten gikk som smurte tannhjul i et sveitserur. «Nesten absolutt alt klaffet som det skulle, og jeg er fremdeles i ekstase. Jeg lander nok i løpet av kvelden,» sa majoren til oss etter konserten. Konserten bød på rolige intime nummer som «velkommen med æra» (Geirr Tveitt), og sang av blant annet «O, bli hos meg», og «Det hev ei rose sprunge». Taket ble også et par centimeter høyere under fyrverkerinummer som Prälude og Trumpet tune fremført fra galleriet av Signalkorpset for å utnytte klangen i rommet, og for å gi en surround-sound til publikum. Som nest siste nummer spilte vi et utdrag av 1812-overtyren, med innslag av kor som bestod av SZO og drilltroppen, og alle basstrommer som var å oppdrive var med for å simulere kanonskuddene som er skrevet inn i slagverksstemmene. Taket ble igjen senket til normal takhøyde under siste nummer: tappenstrek med salmen «barndomsminne fra Nordland». Etter den siste tappenstreken, spilt på en Eb-kornett, ble det ikke holdt noen tale eller blomsteroverrekkelse, for major og dirigent Bjørn Bogetvedt ønsket at alle skulle gå fra kirka men musikken i ørene. Vi fikk stående applaus som ikke ville gi seg, og til slutt måtte vi bare gå av scenen mens publikum applauderte.

 

Følelsen etter konserten var nesten ubeskrivelig, men jeg kan forsøke å beskrive det. Det var som å ha tatt en stor or rask berg-og-dalbane, eller som å være forelsket. Man kjenner det i brystet, et slags adrenalin som gjør det rastløs og glad. Finalen på «Elsas Prosesjon til Katedralen» (Wagner) var så mektig at jeg fikk gåsehud under fremførelsen. Korpset har aldri vært mer energisk enn det var på gjennomføringen av 1812-overtyren, og det tror jeg publikum merket. Hele kirkeskipet var fullt av folk, som også fikk føle på denne energien som bare live-musikk kan gi. Jeg har aldri vært med på noe lignende, og tviler på at en slik anledning vil by seg igjen. Dette var helt spesielt.

1BA0646D-C81E-46F7-AF98-E6FF4E139524.jpeg

Fra konserten i Kreutzkirche // foto: Ledende menig Nilsen

Å gjøre slike oppdrag som dette er noe av det fineste man kan gjøre som musikkgardist. Man blir veldig intim når man spiller musikk, og særlig den typen musikk vi spilte i Kreuzkirche. Og det er en helt spesiell følelse å gi alt man har av seg selv for å skape best mulig musikk, samtidig som man vet at 76 andre gjør det samme. Man er med på å lage kunst som skaper en intim nærhet til publikum som man, som sagt, kun oppnår gjennom live musikk. Jeg, Gardist Miller, som inni et skall av kongens klær bare er et vanlig menneske synes at det nærmest utrolig å kunne være med på dette. Vi er 3. gardekompani dette året, men vi er bare vanlige mennesker innerst inne. Vanlige mennesker som får opplevd hva kongens menn gjør gjennom den stive tinnsoldaten, gardisten, vi har lært oss å etterligne. Dere lesere har kanskje sett TV-serien «I Kongens Klær»? Vel, den er bare et lite utsnitt av det det vil si å være gardist i 3. gardekompani. Jeg er så heldig å følge gardisten hver dag i et helt år, og følge med på alle ting som skjer. Jeg får føle på hvordan det er å marsjere i blokk i Norges beste korps, jeg får kjent på hvordan det er å fremføre som et profesjonelt militærkorps, jeg får kjent på hvordan det er å vente på oppstilling, der man kontinuerlig må jobbe med å stå stille, og hvordan det er å pusse sko når man helst vil legge seg til å sove. Dette er ting som «gardisten» opplever i sin hverdag, og nå er jeg så heldig at jeg får opplevd hele pakka gjennom øynene til en ekte Gardist. For dette året er det jeg som er en ekte Gardist.

Dagen i Dresden har vært adrenalinfremkallende fantastisk , og nærmest uvirkelig så. Det er på grunn av dager som dette at jeg ikke kan angre et sekund på at jeg valgte å søke meg til musikktroppen i Garden, og jeg gleder meg til neste oppdrag.

Gardist Miller

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s