Dagen var onsdag 14. mars, og signalkorpset skulle ut på signalvinterens to siste oppdrag. Vi pakket bagene, og dro først med buss opp til Beitostølen for å bidra på Ridderuka.
Hans Majestet Kongens Gardes Signalkorps deltar hvert år på Ridderrennet på Beitostølen. Der bistår vi seremonielt på blant annet åpnings- og medaljeseremonier.
Ridderrennet og Ridderuka er et arrangement for mennesker med forskjellige former for syns- og bevegelseshemninger. Rennet ble etablert i 1964 av Erling Stordahl, som selv var blind. Arrangementet har vært en stor suksess, som både har spredt seg til utlandet og blitt tildelt «Årets hederspris» på Idrettsgallaen 2013. HMKG stiller opp med både musikere og soldater, sammen med flere andre avdelinger fra Forsvaret. Soldatene fungerer som ledsagere, skismørere og løypefunksjonærer, sammen med de frivillige som hvert år gjør stor innsats for arrangementet. For Signalkorpsets del er det en stor ære å hvert år få være med på åpnings- og medaljeseremonier for utøverne, som er en stor kilde til inspirasjon for oss alle. Disse menneskene lever virkelig opp til rennets motto «Gjør det umulige mulig».
Torsdagskvelden var det duket for talentaften. Alle som deltar på Ridderuka har mulighet til å bidra på talentaftenen, både funksjonærer, ledsagere og deltakere. Årets to bidrag fra signalkorpset var et skuespill og en Alf Prøysen potpurri. Begge innslagene ble mottatt med latter og begeistring, og det virket som om publikum likte det de så.
Musikkgardist Bruflot forteller om hvordan han hadde det under Ridderuka:
Jeg hadde aldri hørt om noe som het Ridderrennet eller Ridderuka før, og hadde derfor ikke noe forhold til det. Allerede på torsdagen snakket jeg med lydmannen for medaljeseremoniene og talentaftenen. Han kunne fortelle at han ble påkjørt av et tog da han var 1 år gammel og nå lever med at høyresiden av kroppen hans ikke fungerer helt optimalt. Likevel er han medarbeider i Røde Kors, lydmann og aktiv innenfor flere idretter, deriblant skiskyting og alpint. Han er også æres-sersjant, utnevnt av Røde Kors. Både han og samtlige andre deltakere på Ridderuka trosser sine egne funksjonshemninger for å gjøre det de elsker – nemlig sport. Det var disse personene, samt ledsagerne deres, som beriket meg den halve uka vi var så heldig å få delta på Ridderuka.
Da vi ikke løste oppdrag, gjaldt det i all hovedsak å utnytte seg av de mulighetene vi hadde til både gå og stå på ski, samt sosialisere seg med andre gardister og sivile. På fredagen hadde vi en del ledig tid, da ble det en skitur med musikkgardist Blindheim. Vi fikk sett utsikten, og opplevd Beitostølen med fjellene rundt fra skisporet. På lørdagen dro jeg, musikkgardist Josephsen, Fuglevaag, Johansen og Heuer opp i slalåmbakken og stod på slalåm og snøbrett. Dette sammen med alle de andre opplevelsene gjorde oppdraget på Ridderuka til min hittil beste opplevelse i Kongens klær.
Det aller siste oppdraget for signalkorpset denne signalvinteren var Raw Air i Vikersund. Det var mange spente fjes i bussen da vi rundet svingen, og verdens aller største hoppbakke fremviste seg. Den var en god del større enn Holmenkollen! Vi pakket ut instrumenter og gjorde oss klare til åpningsseremonien for Mini Raw Air. Små unger fra 4 år og oppover fikk sette utfor i en liten bakke. Utrolig stas for både ungene og for oss. Etterpå dro vi ned på sletta i paradeuniformen for å overvære barnehopprennet.
Etter middagen var fortært, bar det ut på sletta igjen i M04, men denne gangen for å se den utrolige avslutningen på den norske hoppuka. Det var helt fantastisk å se skihopperne fly ut fra hoppkanten. De norske hopperne gjorde det bra i første omgang, og vi måtte inn for å skifte til paradeuniformen igjen. Det var klart for den aller siste premieseremonien. Sjt. Sandberg tok oss ut tidlig, slik at vi fikk med oss de 10 siste hopperne. Da det gjensto kun tre hoppere, var det bare nordmenn igjen på toppen. Dette kunne føre til i hvert fall én norsk medalje, men det ble bedre enn som så; trippel norsk! Det kunne virkelig ikke blitt en bedre måte å avslutte signalvinteren på. For en opplevelse!
Skrevet av musikkgardist Coldal, Bruflot
3. gardekompani 