Speil, speil på skoen der

I 3. Gardekompani er en av våre oppgaver å videreføre militære tradisjoner og verdier, og spittsko er et godt eksempel på begge. «Spit-shine» har i lang tid blitt brukt til å måle kompetansen og kvaliteten på en soldat. Jo blankere skotuppene er, jo bedre er troppen. Denne tradisjonen finner man i militæret i ulike land, blant annet Storbritannia, Danmark, og Norge. Før var det flere avdelinger i Forsvaret som hadde spittsko, men antallet har sakte men sikkert blitt redusert etterhvert som verdien i det forsvant og den praktiske siden ved det ble revurdert.

Hos oss i 3. Gardekompani lever spittskotradisjonen i beste velgående. Det krever mange timer med arbeid og ikke så altfor få timer med fortvilelse og håpløshet når man knuser spitten mot stolbenet eller med geværkolben. For å oppnå en god spittsko må man først pusse ned skinnet på tuppen av skoen. Deretter smelter man inn flere lag med skokrem, noen uheldige sjeler måtte så høyt som 250 lag med skokrem for å få én skotupp hard nok. Deretter gjenstår det bare å spitte og polere inn skokrem for å oppnå blankheten som ønskes. Det er som regel ikke før dette stadiet at en finner alle feil som forhindrer et blankt resultat. Når spittingen starter er det mulig å finne flere gardister som intenst prøver å spitte vekk sprekker, tørrflekker, og av og til også en stakkar som oppgitt prøver å forstå når og hvordan han klarte å smelte inn hundehår i skotuppen. Uten å overdrive kan jeg si at å lage spittsko er årsaken til de tidlige grå hårene på hodet mitt. Men til tross for alt dette er det likevel verdt det. Jeg husker leksjonen vi hadde i spittsko før jul, hvor en av våre sersjanter advarte oss mot å bruke varmepistol inne for å smelte skokremen i skotuppen, da vi kunne risikere å ikke få lov til å ha spittsko lenger av brannsikkhetmessige årsaker. Troppen lo, for akkurat da virket det fristende å slippe de lange kveldene med pussing av lær og smeltinga av skokrem, men det var da serjsanten vår spurte «ønsker dere virkelig å være den første kontigenten uten spittsko?». Latteren stoppet og det var stille, for det var faktisk ingen som var villige til å være de første til å gi slipp på tradisjonen. Lange dager og kvelder er det som trengs for å opprettholde den blanke finishen, men vi gjør det likevel. Jeg liker å tro at det er fordi vi alle er enige i at det er en verdi i militæret som ikke burde forsvinne, og vi er stolte av å være en del av en tradisjon som har pågått over flere tiår i flere land. Og det er lite som kan sammenlignes med den følelsen du får når du er på andre time med spitting tirsdag kveld og i det du fjerner bomullspaden fra tuppen ser du ditt eget speilbilde på en overflate uten sprekker og ujevnheter, og du vet at spitten din er din stolthet og bedre enn eksamen du fikk 6-er på…

… helt til du til frokost dagen etterpå følger støtet av skotuppen mot stolbenet, og planene for kvelden blir satt.

-Musikkgardist Tilley