Det var overskyet himmel og frisk bris som møtte kompaniet idet vi landet i Wellington på Nordøya i New Zealand. En sterk kontrast mot oppholdet i Melbourne, som bød på klar himmel og lite vind. Etter en kort mellomlanding i Christcurch, hvor vi brukte mesteparten av tiden på å få over hundre mann gjennom et av verdens strengeste tollvesen, fikk vi etter ankomst i Wellington en kort omvisning samt middag på Westpac stadium hvor de allerede uken før hadde bygget ferdig borgen som skulle være bakteppet for tattooen. Arrangøren har forøvrig lagt ut en time-lapse av byggingen av slottet på Youtube for de som er interesserte: https://www.youtube.com/watch?v=RfaLHwemwQ8)
Når det var gjort, bar det til Brentwood hotell i utkanten av hovedstaden, hvor vi skulle innkvarteres. For mange ga dette også for første gang i løpet av turen sjansen til å kunne få vasket skittentøy, noe som førte til stor pågang på vaskerommet allerede rett etter ankomst.
Tirsdags morgen ble benyttet til en joggetur opp til Mt. Victoria hvor man fikk et fantastisk overblikk over Wellington og omegn. På turen løp vi blant annet forbi et av stedene hvor Ringenes herre ble spilt inn, og det var nok mange som følte at man var havnet i en scene derfra.
Drilltroppen stilte villig opp til fotoshoot med andre turister.
Etter ankomst på stadion senere på dagen ble vi vist til et hvileområde som raskt nok viste seg å være alt for lite for rundt 130 mann, og vi ble derfor til alles lettelse heller plassert i et håndfull VIP-lounger over tribunen.
Fra hvileområdene hadde man godt overblikk over fasaden og rekkverket bak slottet.
Når vi hadde etablert oss i hvileområdet fulgte en åpningsseremoni foran slottet hvor Maoristammene hadde en storslagen (og til tider nifs) oppvisning for resten av castet. Foto av Matt Grace.
Musikktropp bidro også her med et innslag og sang “Bred dina vida vinger”.
Allerede første treningsøkt oppdaget vi en uventet utfordring: Wellingtons beryktede vindkast. Etter fire måneder med drilltrening inne i en lukket gardehall skulle vi nå gå drill på en åpen stadion (i motsetning til Etihad i Melbourne, hvor taket ble lukket), og de fleste kjente på hvor vanskelig det var å rette inn både når vinden drar en avgårde og når plymen blåser foran ansiktet og tilslører nesten all sikt.
Musikktropp hadde dårlig plass gjennom inngangsporten på innmarsjen.
I tillegg, når dagen var omme, var også en annen uforutsett faktor ved oppholdet i New Zealand klar: solbrenthet. For selv om det var mye overskyet de første dagene, er UV-strålingen såpass høy at man likevel må smøre seg med solkrem for ikke å bli brent. Dette var de færreste forberedt på, og det var mange svidde ansikt å se når kompaniet returnerte til hotellet den kvelden.
Onsdagen bød på finaletrening og en full gjennomkjøring, en såkalt “Media Dress Rehearsal”, før vi på torsdagen gikk første drilloppvisning for publikum i New Zealand. Vindstyrkene nådde på dette tidspunktet godt oppunder stiv kuling, og man kan vel si at både publikum og aktører ble bokstavelig talt blåst av banen.
Vinden roet seg heldigvis litt ned etter de to første forestillingene.
Selv om Westpac Stadium rommer færre publikumsplasser enn Etihad i Melbourne, var det ingenting å si på stemningen på arenaen. Ivrige tilskuere applauderte drilltroppens stilledel, og spesielt kriblende er jubelen når hele kompaniet iverksetter det såkalte “maskineriet” i fellesdrillen.
Etter showslutt ventet et Cast-party hvor man fikk en liten time på å bli kjent og sosialisere med de andre aktørene, noe som ble en gjenganger etter hver forestilling i Wellington. Vi hadde også et cast-party i Melbourne etter forestillingen på lørdagskvelden, men her var det altså lagt opp til dette hver kveld.
De påfølgende dagene utenom selve forestillingene ble for det meste benyttet til fysisk fostring og grunnlegende marsjtrening. Det ble likevel litt tid til å være turister, og siste dag i New Zealand dro kompaniet på utflukt og besøkte Weta Workshop hvor vi fikk et innblikk i prossesen med å lage spesialeffekter til blant annet Ringenes herre- og Hobbit-trilogien.
Trommegruppene fikk også på lørdagen være med på en kort men minneverdig “meet & greet” med gutta i Top Secret, som nok er en av våre største forbilder innenfor tattoo-verdenen.
Etter siste forestilling gjenstod en aller siste cast-party, hvor vi mottok rungende applaus fra de andre aktørene idét vi forlot lokalet, noe som satte sterkt inntrykk på flere av oss.
Mandag brakte slutten på Tattoo-touren “Down Under”. Etter en kort natt og en tidlig morgen satte vi kursen hjemover i tre puljer. Alle skulle til Singapore via Auckland nord i New Zealand, men i Singapore deltes vi over tre forskjellige fly via tre forskjellige mellomlandinger: Zürich, Frankfürt og København. Snodig nok var det gruppa som dro sist, via København, som ankom først, selv om resten ikke lå alt for langt bak.
Rundt middagstid var hele kompaniet nok en gang samlet i Huseby leir, utallige opplevelser og erfaringer rikere enn sist, noe vi diskuterte og delte med hverandre i fellesskap på en kompanisamling neste dag før vi tok en velfortjent perm ut uken. Jetlag var vi heller ikke foruten, vi hadde tross alt snudd helt om på døgnet.
Et av årets absolutt største høydepunkt er med andre ord nå forbi, men heldigvis har vi flere store begivenheter å se fram til: Norsk Militær tattoo i mai, nok en Royal Edinburgh Military Tattoo i august (denne gang i Edinburgh vel å merke), innlandsturne i juni, og ikke minst 17. Mai på Karl Johan. Dette året ligger så absolutt an til å bli et av de mest opplevelsesrike årene i garden på lang tid.
Gardist Schjølberg
3. gardekompani 