Lueløp i Drilltropp

”Det er meg det kommer an på!”

Det hele begynte som en helt vanlig fredag 20. November. Vi hadde revelje (vekkerklokke) klokken 06.00 med våre dagligdagse morgenrutiner med vask av kuben etterfølgt av SLO før vi skulle delta på debutkonserten til musikktroppen klokken 10:00.

Etter konserten skulle vi ha time med Gyrid Beck, en ekspert på selvsnakk og motivator. Der vi ble fortalt gode måter å motivere deg selv på. Til slutt var det tid for permvasken som vi klarte etter få forsøk og vi var klare for å ta en velfortjent helgeperm. Etter at Fenrik Arnesen hadde sagt noen ord, ga han ordet til ”Permen er herved inndratt.”- Fenrik Gresseth. … ordene kom som ett sjokk, hva har vi gjort galt, hva kunne vi gjort bedre? Tankene sirklet rundt i hodet før det endelig slo oss.

Lueløpet er en form for seremoni hvor vi går fra å være aspiranter til å bli drillgardister. Det er bare at seremonien går ut på å slite ut menneske på alle måter mulig, for å gi dem muligheten til å mestre. Det startet med et smell. Vi ble bedt rolig om å skifte til idrettstøy og vi ventet på ”spredning”. ”MEN SÅ LØP DA!” Alle løp så fort de kunne oppover trappene, fant fram det vi måtte ha. Samtidig sto noen av befalet å ropte på oss. ”Dette går for treigt!”, ”få opp farta!”. Da vi er ferdig påkledd og stod nede igjen på 0-plan, ble vi bedt om å hente mobil, klokker og alt av mat vi hadde i skapet. Alt dette ble pakket ned i små poser som vi skrev navnet vårt på og vi fikk beskjed om vi ikke kom til å få tingene tilbake etter X antall timer. Deretter fikk vi melding om å sende en melding til mor/far/kjæreste; Jeg kommer ikke hjem denne helgen og er utilgjengelig til mandag.

Mens vi skrev meldingen fikk vi utdelt en skrivebok og en blyant som vi skulle bruke til å skrive ned tankene våre de neste timene. ”Følg på” ble det kommandert av fenriken og vi løp inn i Ekshall (gymsalen). Velkommen til ”styrkeringen fra helvetet” får vi høre fra UB Korporalen. Vi skjønte fort at denne styrkeringen ville bli hardere en noe annet og hard ble den. 10 øvelser, 1 minutt intens jobbing, 15 sekunder pause, 3 runder.

Da vi ”endelig” var ferdig, måtte vi løpe til KP1 sin oppstillingsplass. ”Skift til dette antrekket dere får 10minutter”. Da vi kom tilbake måtte vi skifte enda engang… og enda en gang og enda engang. Det hele ble til ett rent skifteshow. Etter det var endelig tid for middag, ett rått egg. Det tok litt tid før en fikk samlet seg sammen og svelge egget. Sekunder senere satte vi marsj mot parken bak Gardehallen hvor vi hadde diverse makkerøvelser der vi måtte krype med makker på rygg og gå på alle fire med makker hengende under oss. Deretter ble det noen stafetter der rommene konkurrerte mot hverandre etterfulgt av noen harde mageøvelser. Så ble vi beordret til å kle oss i arbeidsantrekk og hente drillvåpenet vårt før det ble SLO med Fenrik Arnesen. Det var klart den tyngste SLO-økten vi noen gang hadde hatt. Med lyset av ble vi stående i diverse stillinger som var ekstremt tunge og man kunne høre kammeraten din hyle av smerte av å stå så lenge som vi gjorde. Etter dette var det på med 3. linje og møte på 0-plan for Einsteins gåte der vi skulle løse en oppgave hvor en var nødt til å kjøpe hint ved å ”selge” en mann som måtte stå i 90 grader for så å utføre 10 burpees for å fri han igjen. Under oppgaven ble det lagt til andre tunge øvelser hvert x antall minutt og noen fikk til og med forbud om å snakke. Det frøste laget som løste gåten var 620 som fikk sette seg ned å hvile mens de andre jobber. Til slutt var det tilbake til gardehall der vi fikk mat, en pakke feltrasjon med biff og ris. Det var ett herlig måltid som vi kunne nyte. Samtidig hadde Fenrik Gresseth og UB- Korporalen en liten helsesjekk for å se over tilstanden til hver enkelt.  Deretter fikk vi endelig søvn.

Lørdag klokken uvisst.

”Reis opp! Nei, ikke ta på klær! opp og stå!” Vi ble vekt med ett smell og bedt om å pakke soveposen og line alt vi hadde. Til frokost fikk vi to riskaker før vi ble bedt om å ta på pussedress, joggesko og hjelm og løpe ned til oppstillingsplass. ”Dere skal nå løpe 3000 meter, her er 11minutter på å varme opp.” Ettersom noen løp i mål fortere en andre ble vi bedt om å løpe engang til samlet i blokk. Noe som var enda tyngre. Totalt 6000m i pussedress med bare 5 minutter pause. Da vi var ferdig løp vi tilbake til Gardehallen hvor vi hadde tingene våres. Så ble vi beordret til å fatte utstyr, tre tilbake til kuben og skifte til felt uniform, pakke stridssekk og fatte garand. Vi skulle nå marsjere med fult utstyr, garand, en førstehjelpsbåre og en vannkanne med ca 20-30L vann.

Så begynte vi å gå, vi gikk langt og lenge uten å vite hvor vi skulle. Bårene ble bare tyngre og tyngre og det samme ble kroppen. Noen nærmet seg utmattelse, men befalet var forberedt på dette og fikk de raskt på. Etter 3,5timers marsjering ser vi Tryvannstårnet nærme seg med store lys som lyste opp den mørke himmelen. De fleste trodde sikkert at nå skulle vi få mat og litt søvn. Bak et bygg ser vi en HMKG buss. ”Nå er vi ferdige” tenkte flere, men på bussen ble vi bedt om å sitte rett uten å bevege pupillene og at vi skulle ta bussen fordi vi brukte altfor lang tid på marsjeringen. En måtte helt nederst i kjelleren og finne de siste kreftene for å ikke å sovne – så trøtt og sulten som vi var. Tilbake i Gardehallen ble vi bedt om å stille oss på en rett linje for å deretter å gå ned i Planken. Uten noen form for krefter igjen gikk vi ned. Den eneste måten å stoppe på var å reise seg og melde følgende; ”FENRIK, ASPIRANT …. .. … JEG GIR OPP!”

Sistemann var Drillgardist Haavaag som var bestemt på å ikke gi opp. Han stod der lengre enn noen av det andre og skreik av smerte mens ingen av oss andre kunne hjelpe han på noen måte og tårene begynte å renne.

Da siste mann er oppe får vi høre at vi fortsatt ikke er ferdig, ”Dere får nå en time til å komme tilbake til kuben, dusje, barbere dere, skifte til fin uniform og stille skap og kube». Da vi kom til neste plass stilte vi oss opp ute og kalde, nyvasket og i rent tøy. De åpnet døren til bygget og vi måtte løpe inn for å komme oss på plass. Vi måtte stå i ro uten et pip stirre på ett lerret. Før det etter en stund ble skrudd på. ”Velkommen” stod det. Velkommen til hva? Da neste lysbilde kom fram falt samtlige sammen i gråt. Drilltropp 2016. 

Vi var nå ferdige med løpet, etter 38 harde timer var vi endelig ferdige! Vi fikk tid til å kjenne på følelsen før de kom inn med pizza, mer pizza en vi noen gang hadde sett. Og brus, kald brus. Det var så fantastisk. Alt ble borte etter kort tid. ”Dere kan nå møte ute på X-plass.” Der stod det ett bord med gardeluer på. Så kommer endelig seremonien, vi skal få lua. En etter en får vi den, endelig er vi drillgardister, så skal vi vende om. I det vi vender om begynner musikktroppen som hadde stille listet seg bak oss å spille for oss. Det hele var en utrolig deilig følelse av å klart lueløpet.

Sammen er vi én!