Et siste farvel.

I dag har dagen kommet. Dagen når eventyret er over, og vi skal stille opp på X-plass for siste gang. Her har vi stått så mange ganger i all slags vær. Vi har myst mot solen, stått imot vinden, blitt våte i regnet, og kjent snøen lande på skuldrene våre. Denne siste gangen står vi hverken i M04, Serviceuniform eller Fyfo-tøy, men vi står i sivilt med en medalje på brystet.

Vi har så mange ganger fått høre «kassa frem», eller «opp med haka» når vi står her, men denne gangen tror jeg nok stoltheten vi alle kan føle på vil heve hodene våre uten formaninger fra befal. For vi har virkelig så utrolig mye å være stolt over. I løpet av dette året har vi gjennomført utrolig mange oppdrag, og mange av dem har blitt veldig spesielle.

Jeg kunne lagt ut i det vide og brede om alt vi har opplevd sammen, konserter, vaktparader, drilloppdrag og ikke minst tattoene og turnéen vi har gjennomført. Men det kan man bla nedover i arkivet og finne her, jeg vil heller skrive mer om de flotte gardistene jeg har tjenestegjort sammen med. Det finnes nemlig utrolig mange forskjellige personligheter i en musikktropp. Vi har de som har gått musikklinja, og som skal fortsette med å satse på det musikalske. Vi har dem som tok realfag og skal bli ingeniører. Vi har flere som kommer med yrkesfaglig bakgrunn, og som gjerne har jobbet en del før de kom til garden. Det er forskjellige aldrer og folk fra hele landet. Dette fører til at vi er en stor gruppe som drar i alle forskjellige retninger. Det medfører at vi selvsagt er uenige om ting, men også at vi har kompetanse innenfor utrolig mange forskjellige felt, og at det stort sett alltid er noen som har en idé eller formening om hvordan ting skal gjøres.

Man får nære venner når man bor så tett på hverandre som vi gjør, og jeg er glad for at jeg tror vi virkelig vil holde på vennskapet videre. Men med en så flott gjeng rundt seg, er jeg redd for at jeg også kommer til å miste kontakten med mange, da vi blir spredd rundt i hele landet etter dimisjon. Derfor vil jeg si til dere alle; dere har betydd utrolig mye, og mange har nok betydd mye mer enn de tror. Det er ikke bare selve tjenesten som gjør dette året spesielt, også alle de vi har rundt oss og deler alt med blir utrolig viktige. Vi kan takke befalet vårt for å ha gjort året så spesielt, men aller mest må vi takke hverandre. Det har bokstavelig talt gått blod, svette og tårer for tjenesten, og vi kunne ikke klart det uten hverandre. Tusen takk for et fantastisk år!

Konsert i Røros kirke.

Oppmarsj i Canada.

Musikktropp på toppen av Keipen.

Hele kompaniet på Ramnan.

– For siste gang, gardist Mjelstad