Skrevet av Maren Grinden, klarinettist i musikktroppen.
Etter en drøy uke på skarpt utenlandsoppdrag har vi nå klart å få en god oversikt over nærmiljøet, fjellet Arthur’s seat, pubene, shoppingmulighetene og masse kultur. Her om dagen fikk jeg en ”thank you” fordi jeg ventet med å gå under en stillas før en dame med barnevogn hadde kommet i gjennom. Jeg så at hun var under der før meg og at jeg aldri hadde klart å presse meg forbi, men jeg fikk altså et ”thank you”. Jeg var fornøyd med dagens gode gjerning, men tenkte mens jeg gikk videre at dette hadde aldri, jeg gjentar: aldri vært tilfelle i Norge. Vi tar rett og slett enkel, dagligdags høflighet litt for gitt. Vi har funnet ut at man aldri får sagt ”please” eller ”thank you” ofte nok også. De ordene er som ”liksom” og ”okei”, bare sleng de på på slutten av setningen og du kan leve videre.
Vi vet alle at Skottland har ”highlands”, whiskey, ”Molly Malone” og haggis. Skottene er så gode på markedsføring av landet sitt at dette er ikke noe problem i det hele tatt. Det er akkurat sånn vi driver med spekematen, nordlyset, fjellene og trollene også. Men en ting som skiller oss veldig fra hverandre er faktisk nasjonalplagget. Tentativt 7 % gardister av 3. gardekompani eier nå sin egen kilt. De blir solgt overalt i alle mulige souvenirsjapper rundt hvert gatehjørne, og de er ikke dyre heller. Det er altså kilt som er tingen. Etter kjapp googling finner jeg en kilt på finn.no og den koster 5000,- En av gardistene i kompaniet har skotske aner og har derfor valgt å skreddersy en til en litt dyrere pris.
På gata får man kjøpt de til £20 (200 kr!), og når så jeg en Hardangerbunad i Norway-shopen på Karl Johan sist? Det har jeg faktisk aldri sett. Vi selger ikke nasjonaldraktene våre på gata, de er så spesielle (og ikke minst, veldig dyre) at det er det kun egne systuer, bestemødre, laug, forbund og spesialforretninger som står for. Bunaden er vår, ikke turistenes. Kilt kan tydeligvis alle turister ha. Hvileområdet vårt under tattooen huser faktisk en kiltfabrikk, så tett innpå kan man få dem.
Jeg nevnte også spekematen vår. Den får du kun i én variant. Spekeskinka er røkt, den kokes aldri, den friteres heller ikke. Her dukker haggisen stadig vekk opp i forskjellige varianter. Blant annet som pai og som liten, svart ”hockey-puck”. Skottland fortsetter å overraske. Maten vi får her vi bor er tilpasset engelsk og amerikansk kosthold, dette er noe helt annet enn den Huseby-standarden vi er vandt med. Vi har lest at skallet i kiwien er en stor kilde til fiber, da er og forblir det den eneste kilden til fiber som kompaniet har under oppholdet. Det store spørsmålet før vi går til ”messa” om morgenen er ”hva har de fritert i dag, tro?”. Foreløpig har vi vært innom laks, egg, mozarella, spinat og sjampinjong.
Og før vi runder av må man nevne det skotteste av det skotske: ja, vi har sett ganske mange sekkepiper, og ja, vi hører veldig mange av dem også. Det var ganske slitsomt de første dagene, men nå har vi vel blitt så miljøskada alle sammen at det ikke gjør så mye lenger. Ingen (man kan vel si heldigvis) har anskaffet seg sin egen ennå. Ingen oppfordrer til det heller.
3. gardekompani 