Festkonsert og «festlig» kaos….

Musikktroppen på scenen!!

Endelig var dagen der. Den 29. januar 2012, dagen hvor Hans Majestet Kongens Garde skulle spille for fullsatt sal i Oslo Konserthus, dagen vi hadde øvd til i hele januar. Promoteringen for begivenheten hadde pågått i noen uker allerede, og stolte foreldre og besteforeldre hadde bestilt biletter med det samme billettsalget åpnet. Det kom til å være kjærester, venner, familie og høytstående befal i salen, og vi ønsket å gi alle en uforglemmelig opplevelse.

Oslo Konserthus var fullsatt..

Morgenen gikk fort unna, lastegjeng skulle organisere flytting av materiell fra Huseby til Oslo Konserthus, lagførere og nestlagførere skulle mønstre dressposer og holde kontroll på alt av personell, og alle skulle innta frokost. Sistnevnte gikk unna i høyt tempo, og praten gikk løst rundt bordet. Hvordan kommer det til å være å spille for så mange? spurte noen seg. «Greier jeg det vanskelige løpet på William Tell-overtyren i dag også», undret andre. Noen lurte sikkert også på hva slags pizza de skulle spise til middag. Avreisetidspunktet kom og gikk, og smått om senn var vi på vei ned til Oslo Konserthus for en lang dag med lydprøver, finpussing og venting.

Salen virket ganske liten, sett fra scenen. Det virket smått utrolig at hele 1400 mennesker skulle få plass i en sal som ikke virket stort større enn en gymsal. Skjønt, det virket mye mer sannsynlig å få plass til halvannet tusen mennesker så snart man så scenen fra publikums ståsted (les: sittested), fra salen så scenen ut som om den var på størrelse med en gymsal. Vi brukte en stund på å gå igjennom når, hvor og hvordan vi skulle annonsere hvert enkelt stykke, og finpussing av samspillet med drilltroppen under Valdresmarsj. Alt virket som om det skulle gå knirkefritt, helt til en slagverker stilte spørsmålet flere hadde tenkt i sitt stille sinn: “Hvor er paradebeltet mitt?”

“…jeg er sikker på jeg hadde den i går!” synges det i Torbjørn Egners ‘Kardemomme By’. Det er bare hyggelig og sjarmerende med litt rot i en barnebok, mens det ikke er like hyggelig og sjarmerende når rotet oppstår når det trengs som minst i egen virkelighet. Det viste seg fort at vi var seks paradebelter i manko, og at ingen visste hvor de hadde tatt veien. Om de var igjen på bussen? Neeei, der hadde bussjåførene sjekket, og bussene var tømt. Om noen hadde to? Niks, vi stilte opp alle, hver med sitt belte for hånden. Om de lå igjen i garderoben? Nope, lagførere raserte samtlige instrumentkasser og lette på de mest usannsynlige steder, uten hell. Utsagnet “Du har fått utdelt sysett; fiks!” er et ikke uvanlig uttrykk i det militære. Den holdningen er nyttig, men kun til et visst punkt. Ingen i troppen var i stand til å flette og spitte seks paradebelter i løpet av få timer, så løsningen ble å hente seks ekstra belter fra Huseby. Stemning, type middels.

Etter et bedre måltid på Peppes’ Pizza, akkompagnert av rømmedressing og spørreskjemaer, var tiden inne for å skifte til paradeuniformen. Epauletter ble striglet, lakksko ble knytt, bukseseler ble kneppet på. Stemmetone, check! Oppvarming, check! Showtime…

Robert Robertson spiller "Highland Cathedral".

Konserten var storslagen. Alt gikk som det skulle, og ikke et øye var tørt da rundt 80 gardister stemte i ‘Gud Signe Vårt Dyre Fedreland’. Musikantene strålte, befalet smilte, publikum klappet. Så var det hele over, årets festkonsert var gjennomført. Da kunne endelig også veien videre begynne, veien mot Edinburgh og drillsesongen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s