Farvel til årets drillsesong

Tekst: Gardist Mari Berge Ommedal, fløytist i musikktroppen

Så var den store dagen kommet, kontingentens siste oppdragsdag. Dagen hvor vi skulle ta ut de siste kreftene, den siste snerten, spille våre siste toner, gjøre våre siste håndgrep og synge slik at publikum fikk bakoversveis. Vi skulle nå vårt høydepunkt gjennom drillsesongen. Dette var dagen da alle timene vi har trent i plasthall og på x-plass skulle vise seg å være verdifull jobbing.

Reveljen var heldigvis litt senere enn de foregående dagene. På grunn av store sikkerhetstiltak rundt president Medvedevs tilstedeværelse på Moskva-dagen, var avreisetidspunktet fra hotellet noe usikkert. Men halv ti dro vi av gårde. Området rundt Den Røde Plass var nesten helt avsperret, og vi fikk derfor ikke kjøre buss helt inn dit vi pleide. Dermed var det bare å ta beina fatt gjennom metalldetektorer og forbi horder av sikkerhetsvakter. Vi hadde fått høre at ”Moscow Day” var noe tilsvarende 17. mai, men vi kunne trygt fastslå at det var en ganske stor kulturforskjell på dette området også.

Omsider kom vi oss inn på hvileområdet, og gikk i gang med puss og press, før vi skulle delta i markeringen på Den Røde Plass. I god gammeldags forsvarsstil, fikk vi to kontrameldinger på oppmøtetiden i løpet av 10 sekunder. I likhet med tidligere dager, ville russerne ha oss på plass ved teltene utrolig tidlig i forhold til når vi faktisk skal inn i ilden. Men, som Lt. Sørensen senere sa, jo mer bestemte russerne er, jo mer fleksible må vi være.

Vi i Musikktroppen fikk oss i hvert fall en god latter da noen drillgardister, i mangel på noe bedre å gjøre, gjorde en morsom og sterkt overdrevet immitasjon av SLO-eksersisen til vaktgardistene foran slottet.

Endelig var det vår tur til å sole oss i glansen av sola som hadde bestemt seg for å stikke innom. Ryktene tilsa at russerne hadde brukt tilsvarende teknologi som det kineserne brukte under Beijing-OL, til å ”fjerne/flytte” regnet. Det kunne selvfølgelig ikke være regn da presidenten skulle være tilstede. Ikke at man kan klage på sol!

Tribunene var fullsatte med elleville tilskuere. Da er det alltid morsomt å gå oppvisning! Innmarsjen til Musikktroppen ble noe annerledes enn normalt. Trommemarsjen var byttet ut med en småspesiell russisk poplåt om vennskap, som ble spilt over anlegget. Denne stod ikke helt i stil til det tradisjonelle uttrykket folk har av Garden.

Da vi var på plass på Den Røde Plass, kunne hele Russland se Gardemusikken danse fra side til side på landsdekkende TV. Ifølge Lt. Sørensen i ettertid, hadde presidenten nikket anerkjennende, mens undertegnede følte seg som en komplett idiot. Etter hvert fikk vi selskap av en gjeng russiske jenter, som løp inn i blokka og danset med oss, før vi kunne rette på de noe skakke rekkene og rodene (forårsaket av dansingen, naturligvis), og kjøre i gang med Gardemarsj, slik at Drilltroppen kunne gjøre sin entré.

Stemningen var mildt sagt ellevill, og da vi fornøyd marsjerte ut til ”Farvel til en slavisk kvinne”, var det flere som gav oss stående ovasjoner og jubelrop.

Dermed var vår nest siste drill unnagjort, og vi kunne trekke oss tilbake til hvileområdet med et smil om munnen. På grunn av de mange sikkerhetstiltakene rundt presidenten, ble dessverre en utekonsert og kompanibildetaking foran St. Basil-katedralen avlyst. Vi fikk dermed uvanlig mye selvdisponert fritid. De fleste valgte å tilbringe dagen i sivilt, da kjendisstatusen begynte å bli litt slitsom.

Klokka kvart på ni var det oppmøte ved teltene i parade, for å ha vår siste peptalk med musikkmajoren. Det hadde ikke gått helt opp for undertegnende at vi skulle gå vår aller, aller siste drill noensinne før majoren begynte å sette ord på det hele. Det var med andre ord en del blandede følelser ute og gikk i troppen. Vi ble enige om at ”detta kænn oss!”, og om å ha det moro. Deretter gikk vi over i forberedelser. En del valgte å benytte anledningen til å ta lagsbilde med befal foran katedralen. Allerede på dette tidspunktet var det en del våte øyne å spore.

Så var det tid for tamburs peptalk. Han kunne meddele at han hadde snakket med Fenrik Paulsen, tidligere nestkommanderende i Musikktroppen. Han befant seg på daværende tidspunkt i et telt ut i skauen i øsende regnvær i forbindelse med krigsskoleutdannelsen han har begynt på.

Han sendte sine varmeste hilsener, og sa han skulle tenke på oss. Dette var ord som varmet godt da de fleste var enig om at han hadde fortjent å få gå sammen med oss på Den Røde Plass selv. I tillegg sa løytnanten noe som jeg gjerne vil sitere etter hukommelsen: ”Dette er altså deres siste drilloppvisning. Det er ikke sånn at den definerer hva vi har oppnådd gjennom året, men det hadde vært jævlig kult å avslutte på topp!”.

Det var ikke få tanker som gikk gjennom hodet da vi stilte opp, klare til innmarsj, for siste gang. I visshet om at en god del foreldre og familie var tilstede på tribunene, var det en god vitamininnsprøytning å høre at det var bra liv i publikum. Da sjefskakk, gardist Høkaas, ropte: ”For siste gang: Stikker…..OPP!”, kunne jeg kjenne adrenalinet strømme på. Jeg er sikker på at alle mine medgardister også kjente det. Vi var klare for å feie alle av banen, en siste gang.

Stokken gikk i været; og vi var i gang. Drillen gikk kjempebra, og det var med en vanvittig stolthet at i gikk av Den Røde Plass, for aller siste gang, med horder av norske flagg vaiende på tribunen. Med en gang vi kom inn under tribunen, kunne jeg høre litt forsiktig jubel, så tok stemningen helt av.

Det var en helt ubeskrivelig følelse å se alle sine medgardister, venner og venninner juble, gråte og klemme hverandre. De andre aktørene lurte nok på hva som gikk av oss. ”Kunne vi gått én til, Musikk!?”, ropte tambur, og vi svarte med et rungende: ”JA!”. Før vi rakk å summe oss ordentlig, var russisk TV på plass for å snakke med oss, og forberedelsene til finalen i gang.  ”Spasskaya Tower Music Festival” ble avsluttet med et fantastisk og heftig fyrverkeri, som vi ble stående og se på da vi var kommet ut fra arenaen.

Men, som sikkert mange vet; HMKG hviler aldri på sine lauvbær. Da fyrverkeriet var ferdig, bar det rett ned til hvileområdet for å starte pakkingen av dressposer, instrumenter og geværer. Deretter var det bare å sette seg på bussen tilbake til hotellet, men siden det var stor folkefest i byen, tok bussturen forferdelig mye lengre tid enn vanlig. Det var med andre ord en trøtt og sliten gjeng som ankom hotellet den natten. Selv om alle er enige om at tiden i Moskva har vært helt fantastisk, gleder nok de fleste seg til å komme hjem til norsk jord, og ikke minst norsk mat!