«You were the best!»

Tekst: Gardist Anette Ask, fløytist i musikktroppen

Dagen startet som normalt med frokost på hotellet, som er en ganske interessant affære i seg selv. Russerne er som nevnt i tidligere innlegg glad i søtsaker, og det gjelder frokosten også. Kaker og søte puddinger er vanlig kost, og man skal lete lenge for å finne salte brødtyper. Med en bit varm rosinpudding i munnen, satt jeg og snakket med mine medgardister.

Alt fra tattooen til maten ble diskutert. Men idet jeg skulle til å svelge den siste biten med rosinpudding, setter jeg den nesten i halsen idet jeg kikker opp på TVen, som befinner seg i restauranten. Det er oss. Oss i M70, på trening! Alles oppmerksomhet blir trukket mot skjermen i det jeg nærmest vifter med armene. Vi bryter alle ut i latter av seansen. Det er jo litt rart å komme på TV, for å ha måttet synge musikken vår, pga. at instrumentene ikke kom frem i tide. Kanalen viser noen få andre klipp, som får oss til å gi maten litt oppmerksomhet igjen, før vi dukker opp igjen!

Og igjen er vi i gang med vifting med armene, og oppmerksomheten er igjen satt mot skjermen. Her kommer det et nærmest majestetisk klipp fra generalprøven (en generalprøve som nærmest kan telle som en skikkelig tattoogjennomføring), der vi i full parade overbeviser russerne med ”Kalinka” til full jubel. Med nærmest frysninger nedover ryggen, er vi klare for en ny dag i Moskva. Dette var nemlig dagen for den første offisielle forestillingen, og vi skulle igjen prøve å vinne russernes hjerter.

Som vanlig satt vi oss på bussen inn til arenaområdet, som er lite uforutsigbar hver gang. Mye trafikk, litt mindre trafikk, høyt turtall, lavt turtall, bremsing, gassing og egenlagde filer… alt kan skje! Det gjelder også tidsbruken, men vi kom oss til arenaen i dag også. Inne på hvileområdet, som vi deler med franskmenn og sveitsere, måtte vi igjen etablere oss. Det er en jobb i seg selv, da vi må klatre over benker for å få hengt fra oss.

Vi lurte alle på hvor det egentlig ble av sveitserne. Plassene deres hadde stått tomme de forrige dagene, og egenlagde interne ryktene tilsa at de hadde avlyst det hele. Dette synes alle var skikkelig dumt, da spesielt trommegutta. Gutta fra Sveits er nemlig selveste ”Top Secret Drum Corps”.

Det er et trommekorps våre trommegutter, og alle andre for så vidt, liker svært godt. Gleden var derfor stor da, på mystisk vis utstyret deres begynte å dukke opp. Vi hadde da akkurat vært på en guidet tur inn i det helligste av Kreml. Gull så langt øyet kunne se, er det jeg kan oppsummere det med! Svært overdådige saker!

Vi begynte også å skjønne hvorfor de kaller seg ”Top Secret”. Vi har til nå sett svært lite til dem, både i hvileområdet, teltområdet og andre steder. De har nærmest en tendens til å bare plutselig dukke opp til selve forestillingen. Ikke at dette kan begrunnes med mye dokumentasjon, da dette var vår (denne kontingentens) første opplevelse av dem. Men mellom vårt og deres nummer, var det noen som fikk litt tid til å slå an en prat før finalen.

Uansett, tilbake til vårt nummer. Etter gårsdagens generalprøve var vi klare for igjen å vise oss frem for russerne. Vi hørte fra teltområdet at stemningen ikke helt var på samme nivå som i går, men vi var ved godt mot likevel. Etter å stått oppstilt  i en time, var det vår  tur. Innmarsj i mørket var det første som skjedde. Lyssettingen på innmarsjen er nemlig slik at vi verken kan se hverandre, publikum eller særlig annet. Man må nærmest gå på ”feelingen”, men etter holdt og de første tonene av ”Norrlandsfärger” kommer flombelysningen på… det også til stor jubel fra publikum. Drills ”dominoeffekter” slo an hos publikum, før vi gikk over i ”Sigøynerkor” og ”Romeo og Julie”. Den gled så over i trommestuntet, med vårt publikumsfrieri.

Det er faktisk fantastisk morsomt å stå der og vente på reaksjonen. Idet publikum forstår hva som skjer, blir det nesten stille før de bryter ut i vill applaus og sang! Og da vi alle synger runde to, stilner det ikke akkurat på arenaen. Etter ”Riverdance”, kom det andre publikumsfrieriet vårt. Utmarsjen. Vår russiske sang til ”Farvel til en slavisk kvinne”. Bare forspillet fikk publikum til å ta av, og jeg er ikke engang sikker på om de faktisk hørte det vi sang over alt bråket.

Vel ute av ”banen”, kommer den ene guiden vår bort til meg og meddeler at vi uten tvil var favorittene her i kveld. Hun sa at stemningen i publikum før oss var nokså laber, men da vi kom var de plutselig på aktørens side. ”You were the best!”, avsluttet hun med sin russiske aksent.

Finalen var neste, og nå var også sveitserne med. De hadde ikke vært med på en eneste øvelse, men de skulle stå foran oss i formasjonen. Jeg tror ikke de fikk med seg så mye av hva vi faktisk gjorde, og på utmarsjen måtte vi nærmest bare marsjere rett inn i dem for å komme oss ut på riktig tid. Etter å ha kommet oss ut, løp alle ut i gatene for å kikke på restene av fyrverkeriet som hadde foregått bak oss hele tiden. Det er nesten litt frustrerende å ikke ha fått med seg noe så flott. Bare lyssettingen av katedralen er noe for seg selv!

Etter å ha kommet oss tilbake til hotellet, er det bare for oss å forberede en ny tattoodag her i Moskva. Uniformen og alt annet skal være på stell til i morgen, og vi gleder oss til å stjele flere hjerter!