CD-innspilling

Tekst: Gardist Christian Høkaas, trommeslager i hovedkorpset

Da var vi kommet til veis ende. Sommerpermisjonen var over, og tiden var inne for CD-innspilling i Store Studio. En CD som markerer den siste gangen vi spiller mange av våre konsertstykker. Stykker vi har jobbet svært mye med gjennom dette året.

Etter lunsj på mandag dro vi til Store Studio, etter at lastegjengen hadde rigget opp slagverk og stoler fra morgenen av. Det var ganske rart å endelig være her. Endelig skulle vi ta opptak av musikken vi har strevet med, spilt og opplevd i så lang tid. Det var nå det gjaldt. Uka før gikk til terping på alt, og nå skulle vi vise vårt aller beste. Før opptakerne ble satt på, måtte vi terpe enda litt til, for å få det helt perfekt. Derfor ble den første dagen en ren musikkøvelse, slik at vi kunne føle på hvordan det var å spille i et annet lokale. Spesielt det å spille foran mange mikrofoner.

På tirsdag var det tid for å spille inn marsjene våre. Vi begynte med «Arnhem», for den var veldig sikker, og derfor passende til å være det første stykket vi skulle stupe uti med. Det var en litt skummel følelse da Frode Thingnæs, mannen bak mikserbordet, som også ledet oss gjennom hele uka, sa: «vær så god», og dermed satte på det røde opptak-skiltet. Da var det alvor. Nøkler ble lagt til side, og pipende digitalklokker ble slått av. Det skulle være helt stille. Nå gjaldt det, og det kunne man se på alle når de lente seg litt lenger frem på stolen enn normalt, og konsentrerte seg litt ekstra i det majoren tok opp armene, klar til å dirigere.

Det ble raskt en suksess. Vi raste gjennom marsjene. «Aldri har vi hatt en så bra første dag i studio. I fjor holdte oss på med første stykket helt fram til klokka tolv,» sa majoren på sin karakteristiske Gudbrandsdalsdialekt. Klokken to hadde vi spilt inn 5 marsjer. Det var selvfølgelig ikke blinkskudd ved første forsøk, men i studio var det muligheter for å prøve igjen. Som oftest tok vi ca. 3 opptak av marsjene, og kanskje litt til på de ekstra «tunge» stedene.

Vi jobbet heldigvis med regelmessige pauser. Det går ganske greit, spesielt med en så belest tropp. Halve troppen kryper seg på gulvet, og ned i stoler for å dykke dypere ned i deres gode bok. Pausene brukte majoren til å høre igjennom stykkene sammen med lydteknikerne, og vurderte om det var nødvendig med nye opptak. Og evt. hvor det var nødvendig å reparere. Målet er at alt skal være så perfekt som overhodet mulig.

Tirsdagen fikk vi dermed unnagjort «Arnhem», «Den Norske Løve», «Bojarenes inntogsmarsj», «Marsch Des Yorck Schen Korps 1813» og «Farvel til en slavisk kvinne». Vi sparte den sjette og siste marsjen, «On the Quarter Deck», til en senere dag, på grunn av en meget bra start i studio. Tirsdag var dagen med marsjene. Onsdag skulle brukes på de litt mer krevende konsertstykkene. «White Cliffs of Dover» og «Men går jag over ängarna» ble blant annet spilt inn denne dagen. Og her måtte vi gjøre ting litt annerledes enn på konserter. Istedenfor en full gjennomkjøring med sang og musikk, ble musikken tatt opp først, for at solistene deretter skulle spille inn sangen på toppen. Vi begynte å glede oss til det endelige resultatet, og det var ofte vi tok opp solistenes headset, mens han var oppe i mikse-rommet, slik at vi kunne høre opptaket vi også.

«Wedding Dance» er nok det mest krevende stykket på plata. Kanskje det mest krevende stykket Gardemusikken noensinne har spilt inn. Det var faktisk det stykket som krevde færrest opptak. Ganske utrolig egentlig, men den fungerte bare så bra da vi spilte den. Majoren pumpet med dirigentstaven som en taktstokk for å dra oss igjennom dette eksotiske feststykket med raske treblåsløp, sære taktarter og et sinnsykt tempo. Absolutt alle konsentrerte seg som de aldri hadde gjort før. Noe av det mindre sære og eksotiske var «Flåklypa-medley», som bare var kos å kjøre igjennom. Nå var vi så godt på vei, at vi ikke trengte å sitte på stolkanten og stirre ned i notene lenger. Det stressende alvoret fra gårsdagen hadde forsvunnet, og det å spille inn ikke var så skummelt. Det var rett og slett veldig gøy.

Vi var godt på vei. I løpet av tirsdag og onsdag fikk vi rett og slett spilt inn det meste. Det var noen ting som stod igjen på plakaten, som skulle kjøres igjennom på den fjerde dagen i studio. Først skulle vi klarne opp halsen, og få i gang sangstemmen vår. Med litt morgengymnastikk i form av sang-øvelser, skulle vi starte morgenen med «Mitt hjerte alltid vanker». Et stykke som har fulgt oss helt fra kirkeparaden, hvor vi fremførte den for H.M. Kongen i domkirken. Nå skulle vi endelig ha det på plate. Og denne gangen med et nytt vers, som satt en passende stemning for årets CD-innspilling. Vi fortsatte med korarbeidet i «Solefaldssang», som vi brukte primært under turneen i Nord-Norge. Det såkalte «Due-koret» plasserte seg bakerst og majoren satte korpset med mannskoret i gang da lampa lyste rødt.

I motsetning til mandagen, hvor vi raste igjennom marsjene, var denne dagen fylt med mange nye opptak og innspillinger. Det var fokus på intonasjon på sangene, korrekte toner fra blåserne og riktig dynamikk. Likevel havnet vi ikke bak planen, og etter «Solefaldssang», kunne majoren glede oss med at Alex Rosén skulle komme rett etter lunsj, klar for å synge med oss.

Lunsjen ble inntatt i NRKs kantine, hvor vi stadig var på utkikk etter kjendiser. Enten dét, eller skolebrødene som man kunne få kjøpt der. Klokken halv tolv var Alex Rosén på plass, som satte tankene tilbake på hva vi har opplevd dette året.

Innspillingen til NRK-programmet «Litt av et liv» i november og festkonserten i februar, der vi fyrte løs nummeret vårt foran hundrevis av publikummere i Oslo konserthus. Følelsen av å se oss selv på «Litt av et liv» den 9. april, og nå, for siste gang, spille i Store Studio er nokså unik. Det ble en rekke gjennomkjøringer på denne låta, men Alex Rosén hadde humøret på topp for hver eneste gang. Det er umulig å ikke bli påvirket i humøret i positiv retning når Rosén er tilstede.

Et spørsmål vi stilte oss lenge var: «Hva skal plata hete?», og vi brukte litt tid i Musikkbygg på å diskutere det. Et av forslagene var å spille inn «Til ungdommen», og kalle plata for akkurat dét. Dette skapte stor debatt, og hvorvidt den til slutt skulle ende opp på plata, eller være tittelen, ville vi likevel spille den inn. En vakker salme, med fem solister (Jørstad, Gjestvang, Rismoen, Rudi og Østmo), gav en lidenskapelig stemning, og var en vakker avslutning på den nest siste innspillingsdagen.

Da var vi nesten ferdige. Signal- og hovedkorpset samlet seg i Store studio for å spille inn siste rest. Hovedkorpset manglet kun «On the Quarter Deck», som vi hadde spart helt fram til nå. En marsj som egentlig skulle være utmarsjen vår i drillen, men som til slutt ble en gatemarsj vi brukte mye.

Etter en god del gjennomkjøringer kunne vi i hovedkorpset si oss ferdige med innspillingen. Vi gjorde dermed plass for Lt. Caspersen og signalkorpset, som skulle spille inn «Blues March», som de har spilt på konsert tidligere. Etter flere gjennomkjøringer og perfeksjoneringer, kjørte de også igjennom signalmarsjene «Nu Jävlar» og «Pipe and Tabour». Begge skrevet av gardister som har vært inne i Kp. 3. Førstnevnte er skrevet av vår egen korporal Ole Håkon Kvelstad Hallem.

Sakte, men sikkert, ble vi ferdige. Storbandet overtok for signalkorpset, og spilte inn «hit’en» fra Nord-Norge, «Hip to be square». Den slo an på utekonserter, og her i studio. Den gikk i boks, og da var det nemlig ikke mer å gjøre. Vi hadde jobbet så effektivt de første dagene, at det ikke var noe mer å gjøre enn å pakke sammen.

Det var en rar følelse å lukke den hvite notepermen, hvor alle minnene lå. Helt fra debutkonserten i x-hall i november, til konsertsesongen i vinter, til festkonserten i Oslo konserthus, til turnéer og utekonserter med storband. Nå lukket vi permen for siste gang, med den koselige tanken på at neste gang dette skal spilles, vil det være fra en CD-spiller. Da kanskje plassert i hybler spredt over hele Norges land.