Nord-Norge, dag 12: Allsang på grensen, Grense Jakobselv

Tekst: Korporal Torbjørn Råen, drilltropp

Etter lørdagens tre drilloppvisninger, samt en ellers travel turné, var det ingen tvil om at det smakte godt å få sove ut på søndagen. Verken revelje eller strenge måltidstider møtte kompaniet denne morgenen, og vi startet dagen med en velsmakende brunsj på GSV. Denne søndagen var nemlig satt av til velferdsdag, og turen gikk til Grense Jakobselv. Der befinner den nordligste grenseposten seg, ved kysten av Barentshavet. Ambisiøse gardister pakket badetøy og godt humør, og lastet opp på buss halv 12. Turen tok vel en time, og tok oss gjennom nydelig naturlandskap, samt campingtilsetninger som fikk banjosoundtracket fra «Picnic med døden» til å dukke opp i mangt en gardists hode. Regnet som hadde fulgt oss fra Kirkenes forlot oss da vi ankom destinasjonen, men gav plass til styggstore mygg, som teoriene tilsa kom fra et nedlagt, eksperimentelt insektsreservat i Tsjernobyl. Men som hardbarka, frisk og modig ungdom trosset vi myggen. Major Harald Enebakk, vår kontaktperson under oppholdet på GSV, ga oss en kort omvisning i området, noe som innebefattet et lite kapell. ”Kong Oscar II`s kapell” er en bygning som i tilegg til sin religiøse betydning var bygget som vern mot en eventuell russisk invasjon. Kapellet var lite og beskjedent, men rommet hele kompaniet, som benyttet anledningen til å strekke litt på stemmebåndet. Før vi visste ordet av det var vi vitne til en spontan og ekstraordinær kirkekonsert. Under ledelse av musikkmajor Eldar Nilsen stemte musikktroppen i med et firestemt arrangement av ”Mitt hjerte alltid vanker” fremført a cappella. Akustikken var perfekt, og om ikke russerne hørte det, kan i hvertfall undertegnede skrive under på at det virkelig var vakkert.

Etter kirkekonserten gikk turen mot kysten. Grensejegerne som var stasjonert i området hadde her, på en nærmest sydhavsk strand forberedt et stort varmt bål, noe som hintet til hva som ventet oss. I neste øyeblikk var stranden fylt av badeklare gardister, som nå stormet vannkanten i barbarisk stil. Som forventet var det kun det estetiske av stranden som hold sydhavsk standard. Vannet var kaldt. Meget kaldt! Guttene fra GSV, som også påsto at havbading var en ukentlig affære, viste oss hvordan «ekte» soldater bader, og gikk nonsjalant på samlet rekke mot vannkanten, da kun iført adams drakt. Med Gardens rykte på spill etterfulgte dette i en haug med elleville sprell i vannkanten, både fra gardister og befal (selv Gardesjefen tok seg en dukkert), og velferdsdagen oppfylte sin hensikt; det ble GOD STEMNING!

Bad og lek tok etter hvert slutt. Bålet på stranden hjalp oss å gjenvinne hudfargen, og vi benyttet dette fellesskapet til å utrykke en honnør til det så nære nabolandet. Den russiske marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» runget snart i samtlige, nå gjenoppvarmede gardister, og dette dro oppmerksomheten til en gruppe russiske turister vår vei. En gruppe fra en språkskole i Passvik, som mellom norsktimene hadde valgt å besøke dette landet de så sårt ville være på talefot med, hadde hørt vår sang. Snart stemte russerne i, både med sang og trekkspill. Man kan si vi fikk vår egen «Allsang på grensen!». Russiske folkesanger og norske marsjer fulgte som perler på en snor, og selv om pappkoppene var fylt med rød saft, og ikke Kalinka, kunne det ikke skyves under en stol at stemningen var til å ta og føle på.

Klokken nærmet seg middag, og så snart vi var lastet opp på bussene gikk turen tilbake til GSV. For signalkorpset og drilltroppen var dette det siste måltidet de skulle innta på denne turnéen, og så snart mat var inntatt, bagger pakket og rom ryddet, tok bussene halve kompaniet til flyplassen. Et omfattende oppdrag var utført og en spennende reise var ved veis ende, der vi vendte våre grønne dusker hjemover mot Oslo og Huseby leir.